arbeidstid

Arbeidsmiljøloven inneholder detaljerte regler om arbeidstid i kapittel 10, som er tilpasset EU-direktiv 2003/88/EF. Hovedreglene står i § 10-4.

Alminnelig arbeidstid må som hovedregel ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer, og 40 timer i løpet av sju dager. For arbeid som helt eller i det vesentlige er av passiv karakter, kan arbeidstiden forlenges med inntil halvparten av de passive periodene, men ikke med mer enn to timer i løpet av 24 timer og ti timer i løpet av sju dager. Arbeidstilsynet kan, når arbeidet er særlig passivt, gi samtykke til at arbeidstiden forlenges utover dette, men ikke til mer enn 13 timer i løpet av 24 timer.

Arbeidstiden må likevel ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 38 timer i løpet av sju dager for blant annet døgnkontinuerlig skiftarbeid, toskiftsarbeid som regelmessig drives på søndager og helligdager, arbeid som hovedsakelig drives om natten, med mer. For helkontinuerlig skiftarbeid og sammenlignbart turnusarbeid, samt arbeid om dagen som skjer i gruver, tunneldrift og lignende, må arbeidstiden ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 36 timer i løpet av sju dager. Dette følger også av arbeidsmiljølovens § 10-4.

I § 10-4 fins også hjemmel for at arbeidstiden, innenfor gitte grenser, kan forlenges ved beredskapsvakter, ved arbeid som helt eller i det vesentlige er av passiv karakter, og i forbindelse med forberedende og avsluttende arbeid.

En arbeidstaker kan av helsemessige, sosiale eller andre vektige grunner få redusert sin arbeidstid.

Gjennom skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker kan det fastsettes gjennomsnittsberegning av arbeidstid, dersom den varierer fra periode til periode. Det må da fastsettes et maksimum for arbeidstiden den enkelte dag og uke. Bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden står i § 10-5.

Samlet arbeidstid (inklusive overtid) må ikke overstige 13 timer i løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager (§ 10-6 åttende avsnitt). Grensen på 48 timer i løpet av sju dager kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker.

Arbeidsmiljølovens kapittel 10 gir også regler om nattarbeid, søndags- og helgedagsarbeid, og om hvilepauser og fritid. Det er også bestemmelser om overtid som ble endret med virkning fra 1. juli 2015, se overtidsarbeid.

Visse typer arbeid går ikke inn under lovens arbeidstidsbestemmelser. Dette gjelder blant annet for arbeid av ledende art og arbeid av andre som har en særlig selvstendig stilling innen virksomheten (§ 10-12). Men dette unntaket omfatter ikke arbeidsledere. Unntatt er også arbeid utført av representanter, agenter og handelsreisende, for så vidt det utføres utenfor virksomhetens faste arbeidssted. Unntak gjelder også for arbeid i undervisningsinstitusjoner når det angår dem som utfører undervisningen, for arbeid i fyrtjenesten og for feltarbeid og ekspedisjonsvirksomhet.

Er arbeidet av så særegen art at det ikke lar seg tilpasse bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, kan Direktoratet for arbeidstilsynet samtykke i at arbeidstiden ordnes på annen måte. Det skal da legges vekt på om den arbeidstidsordningen som etableres, sikrer arbeidstakerne like gode vernemessige og sosiale forhold som etter arbeidstidskapittelet.

Fagforeninger med over 10 000 medlemmer kan inngå tariffavtale, som gir adgang til en arbeidstid som fraviker de alminnelige reglene i lovens kapittel 10. Arbeidsgiver som er bundet av slik tariffavtale, kan avtale samme arbeidstidsbestemmelser med uorganiserte arbeidstakere. I praksis er det imidlertid vanlig at tariffavtaler opererer med lavere daglig og ukentlig arbeidstid enn loven. I tillegg har mange tariffavtaler bestemmelser om når på dagen den alminnelige arbeidstiden skal legges.

Se også arbeidstidsdirektivet.

Lang arbeidstid var et sosialt problem i industriens første tid, da en arbeidstid på over 60 timer i uken var vanlig. I England var arbeidsdager på 11–12 timer alminnelig på første del av 1800-tallet, selv for kvinner og barn. Målet for de første reformene var 60 timers uke; dette ble oppnådd i England omkring 1850 for en del av industrien.

Etter hvert som fagorganisasjonene vokste seg sterke, ble kravet om reduksjon av arbeidstiden ett av deres sentrale krav. Alt på den internasjonale kongressen i Paris i 1899 ble kravet om 8-timersdagen reist, og samtidig ble 1. mai innstiftet som en internasjonal demonstrasjonsdag for dette kravet.

I Norge ble normal arbeidstid på 54 timer i uken innført i 1915, og 48 timers uke i 1919, samtidig som denne arbeidstiden ble innført i over storparten av verdens industri. Også i Norge gjaldt denne arbeidstiden fra først av bare industrien, men etter hvert er de fleste andre grupper trukket med.

Arbeidstiden ble i tariffrevisjonen 1958 redusert til 45 timer med virkning fra 1959. På det tidspunktet hadde mange bedrifter allerede redusert sin arbeidstid. I tariffrevisjonen 1968 ble arbeidstiden satt ned til 42,5 timer per uke. For døgn- og helkontinuerlig skiftarbeid ble arbeidstiden ved tariffrevisjonen i 1970 satt ned til 40 timer per uke. Arbeidstiden ved skiftarbeid ble endret ytterligere flere ganger i 1970-årene.

I arbeidsmiljøloven 1977 ble det slått fast at arbeidstiden ikke skulle overstige 40 timer i uken. Det var lenge et skille mellom funksjonærer og øvrige arbeidstakere i bedriftene, men ved tariffrevisjonen i 1986 ble det regulert at arbeidstiden skal være lik, 37,5 timer per uke. Dette er ikke fulgt opp med endring av arbeidsmiljøloven, verken loven av 1977 eller loven av 2005.

• arbeidsmiljøloven
• overtid
• fritid

• Lovdata: Arbeidsmiljøloven