lofotfisket

Den norsk-arktiske (nordøstarktiske) torskestammen, danner grunnlaget for økonomisk betydningsfulle fiskerier ved norskekysten. Som kjønnsmoden trekker den hver vinter inn til norskekysten for å gyte. Hovedtyngden av fisken, som nå kalles skrei, siger i februar/mars inn i Vestfjorden på innsiden av Lofoten, som gjennom tidene har vært det mest stabile gytefeltet. Etter gyting driver både egg og larver med strømmen til Barentshavet der den bunnslår på høsten. Som ungfisk søker torsken inn til Finnmarkskysten på næringsvandring og danner sammen med kysttorsk og utgytt skrei, grunnlag for et vårtorskefiske.

Lofotfisket, som hører til våre mest tradisjonsrike fiskerier, strekker seg så langt tilbake som historie og muntlige overføringer rekker.

Lofotfisket ble opprinnelig drevet med håndsnøre (jukse) fra åpen båt, men omkring 1700 finner man liner i bruk, og garn har sannsynligvis kommet til like etter. I 1753 ble alle andre redskaper enn jukse forbudt på Lofothavet. Motstanden mot nye redskaper var stor, men de kunne ikke stoppes. Forbud og reguleringer avløste hverandre, og først med lofotloven i 1857 fikk man en moderne lov om lofotfisket. Dens grunnprinsipp var fritt fiske på fritt hav, men med havdeling mellom redskaper som ikke kunne brukes i samme område, og forbud mot opphold på fiskefeltet om natten.

I 1897 ble det utferdiget en ny lov om lofotfisket, som ble avløst av en generell lov av 1955 om saltvannsfiskeriene, igjen avløst av lov av 3. juni 1983 om saltvannsfiskeriene. Reglene fra Lofotloven av 1897 var i realiteten uendret. Havdelingen mellom de tillatte redskaper (garn, line, jukse og snurrevad), skulle foretas av et utvalg bestående av representanter for de forskjellige redskapsgrupper, valgt av fiskerne. Etter forsøksfiske, som viste at fiske med not kunne være effektivt, var det i noen år tillatt å drive notfiske på Lofothavet, men krav fra andre fiskere førte til at det i 1959 ble forbudt.

Lov og orden ble fram til 2011 opprettholdt av et oppsyn, ledet av en oppsynssjef med betjenter og assistenter i de forskjellige fiskevær, og av fartøyer som patruljerer på fiskefeltene. Når oppsynet ble satt (cirka 1. februar), trådte disse institusjonene i kraft, og reguleringene varte til oppsynet ble hevet (cirka 20. april). I den øvrige del av året er fisket på Lofothavet undergitt den ordinære fiskerilovgivningen. Oppsynsordningen ble endret med havressurslova, som ga Fiskeridirektoratet kompetanse til å fastsette lokale forskrifter, og etter 2011 har ikke lofotoppsynet vært satt. Fisket har etter dette vært regulert gjennom en lokal forskrift og kontrollert av Kystvakten og Fiskeridirektoratet.

I 1896 deltok 32 000 fiskere. I årene etter andre verdenskrig lå deltagelsen på 15 000–20 000. Fra 1990-årene har antall deltakende fiskere ligget mellom 2000 og 4000.

Fra 1930 til i dag har fangstkvantumet variert mellom 146 000 (1974) og 18 450 tonn (1988). I 2004 var kvantumet 43 000 tonn. Kvantumet har økt med økende torskebestand og var i toppåret 2014 på 69 200 tonn. I 2017 var kvantumet 62 100 tonn. Fra 2020 til 2021 gikk kvantumet ned fra 53 930 tonn til 34 420 tonn som følge av et mindre innsig av skrei til innersida av Lofoten. Også i 2022 var innsiget av skrei til innersida dårlig og kvantumet endte på 36 800 tonn.

• torskefiske
• skrei
• Norsk fiskerihistorie
• nordlandsbåt
• den nordnorske båtreformen

• Statistisk sentralbyrå (2017): Karneval og oljestrid. Lofotfisket 1956–2016
• Havforskningsinstituttet. Tema Torsk

• Pedersen, Bjørn Tore (2013). Lofotfisket. Pax.
• Solhaug, Trygve: De norske fiskeriers historie 1815–1880, andre utgave, 1983, isbn 82-00-06824-2
• Thorsvik, Eivind: Ut mot hav : fiskerihistorie for Nordland, 1977, isbn 82-90030-80-0