vindu

I middelhavslandene kunne man i oldtiden tillate seg å gjøre vinduene åpne og store, eventuelt beskyttet av et gitter og forsynt med lukkende lemmer. I representative bygninger, særlig de romerske, kunne de være fastlukket av tynne, gjennomskinnelige alabastplater.

I nordligere trakter ble husene stort sett bygd uten vinduer, bare forsynt med stengbare kikkehull og med en ljore i taket, inntil vindusglasset kom i bruk. Dette skjedde først i de middelalderske kirkene, før det fra 1400-tallet ble vanlig. De første boligvinduene med glass var gjerne oppdelt av et kors i fire felter, med glasset innsatt bare i de to øverste, minste, mens de to nederste hadde lemmer. Denne korsformen ble snart den dominerende for vinduenes oppdeling. Så lenge glass til overkommelig pris bare kunne fremstilles i ganske små stykker, ble disse holdt sammen av blysprosser. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble det mulig å fremstille stadig større vindusruter.

Det eldste kjente vinduet i vanlige bolighus av tre i Norge er fra 1596, på en bu fra Geithus i Arnafjord i Sogn (påvist av Einar Lexow).

I land med vinterkulde begynte man fra omtrent 1900 med såkalte dobbeltvinduer. I sin første form hadde disse en hengslet ytre ramme og en løs indre ramme, også kalt varevindu, som ble satt inn om høsten og tatt ut om våren. Senere ble denne typen erstattet av koblede vinduer, der den løse indre rammen ble hengslet fast til den ytre, slik at de sammen utgjorde en permanent enhet med to glass.

Rammens tradisjonelle utadslående sidehengsling er etter hvert blitt supplert med andre typer av hengslingssystemer, som vippevindu, hvor rammen svinger rundt om en horisontal eller vertikal akse, glidehengslede vinduer, hvor rammen glir i styrespor i sidekarmer før rammen vendes rundt, og dreie/vippevinduer, hvor rammen har bunnhengsling i luftestilling og sidehengsling for rengjøring av ytre glassflate. Generelt kan man si at alle disse hengselsystemer er laget for at man farefritt kan rengjøre glasset fra innsiden.

I midten av 1950-årene kom forseglede ruter, hvor to glass ble satt sammen med et mellomrom av luft og forseglet langs alle kanter. Med dette oppnådde man omtrent like gode varmeisolerende egenskaper som for koblede vinduer, samtidig som man sparte trevirke og reduserte antallet glassflater som skulle holdes rene. Senere kom nok et glass til forseglede ruter, som nå ble kalt trippelrute, og hvor man oppnådde ytterligere forbedring av varmeisolasjonen. Økt tyngde av glasset i rammen har også medvirket til at vindusstørrelsen stort sett er blitt mindre. Store vinduer utføres mer og mer som glass satt direkte i karm i den utstrekning hensynet til lufting og pussing tillater det.

Det er en lang rekke typer glass som brukes i vinduer. Vanlige typer er energispareglass, lysdempende glass, lyddempende glass, selvrensende glass, sikkerhetsglass og matte eller folierte glass.

Det er i dag spesielt høy fokus på glassflatens varmeisolerende egenskaper. Denne egenskapen uttrykkes gjennom begrepet U-verdi. Lav U-verdi betyr god isoleringsevne, høy U-verdi innebærer dårlig isolasjonsevene. Glass med lav U-verdi slipper lite varme ut av rommet når det er kaldt ute, og slipper heller ikke så mye varme inn når det er varmt om sommeren. Typiske U-verdier for moderne tre-lags glass er 0,6 og for to-lags glass 1,1. Disse glassene er gjerne fylt med argongass mellom sjiktene.

Skyvevinduer, vertikale eller horisontale, er ikke særlig mye brukt i Norge. Dette skyldes i alt vesentlig de problemene man har hatt med tetting mellom ramme og karm, noe som er svært viktig i et land med så harde klimatiske forhold som Norge.

• bolig
• arkitektur
• energisparing