vindpollinering

Blomster som er vindpollinert, trenger ikke duft eller sterke farger for å tiltrekke seg pollinatorer. Kronbladene er gjerne små, og grønne eller brune. Pollenbærerne henger ofte fritt, slik at vinden lett får tak i pollenet. Et eksempel er rakletrær, som har mange små blomster samlet i hengende rakler.

Vindpollinering er effektivt der mange individer av samme art vokser nær hverandre. Et eksempel er en skog der det er mange trær av samme art, som gran eller bøk. Vindpollinering er også utbredt der insekter er sjeldne, som i kalde strøk. Mange vannplanter som har blomstene over vann er også vindpollinerte. Ved vindpollinering kan pollen spres over relativt lange avstander, noe som kan være gunstig for genetisk mangfold hos plantene.

En ulempe med vindpollinering er at mye av pollenet som produseres, blir bortkastet, siden det er tilfeldig om pollenkornet treffer et arr av samme art. I plantesamfunn med mange ulike arter er det mindre sjanse for å treffe blink med pollenkorn. I tropisk skog er det svært lite vindpollinering.

Hos blomsterplanter (dekkfrøede planter) regnes insektpollinering som den opprinnelige måten å bli pollinert, mens vindpollinering har evolvert fra insektpollinering. Dette har skjedd minst 65 ganger uavhengig av hverandre, sannsynligvis når miljøforholdene er ugunstige for pollinering med dyr. Det finnes også arter som pollineres av både insekter og vind. Slik «helgardering» kalles på engelsk ambophily, og kan være overgangsformer fra insekt- til vindpollinering.

• pollinering – botanikk
• krysspollinering
• selvpollinering
• geitonogami
• herkogami
• heterostyli
• entomofile blomster
• fugleblomster
• flueblomster
• chiropterofile blomster