H.L. Hunley. Tegning etter et maleri.
Ubåt er et fartøy som kan dykke ned under havoverflaten. Det gjøres ved å slippe inn vann i ballasttanker slik at ubåten synker med kontrollert hastighet samtidig som den går forover og nedover. For oppstigning til havoverflaten presses trykkluft inn i de samme ballasttankene for å få vannet ut igjen. Det oppnås da tilstrekkelig oppdrift til å kunne flyte normalt.
Moderne ubåter kan dykke ned til flere hundre meters dyp.
En ubåt har et trykkfast skrog som skal tåle trykket den blir utsatt for neddykket. Moderne ubåter bygges i dag med stealth skrogegenskaper. Det gjør det vanskeligere å bli oppdaget når de er neddykket. I tillegg er de bygget for å kunne gi maksimal fart både over og under vann med det fremdriftsmaskineriet de har.
Et tårn (overbygning) fungerer som kommandobro når ubåten er på overflaten. Gjennom tårnet er også samlet de forskjellige master som kan kjøres opp og ned og brukes når ubåten er neddykket.
Den mest sentrale masten er periskopet. Periskopet kan kjøres opp når ubåten er i undervannsstilling slik at bare mastetoppen er synlig på overflaten. Periskopet brukes da som ubåtens «øyne over vannet». Moderne ubåter trenger bare sekunder med periskopet oppe for å fotografere et rundskue av omgivelsene.
I 1954 kom den første atomubåten. Fremdriftsmaskineriet besto av et lite atomkraftverk. Det trengs bare noen få kilo høyt anriket uran (HEU) for å drifte en atomubåt i 30 år.
Atomubåter er større enn de vanlige diesel-elektriske ubåtene. De vil derfor stort sett være på patruljer ute i de store hav og på store dyp.
De vanligste diesel-elektriske ubåter er bedre egnet i kystnære farvann. De som bygges i dag, har luftuavhengig fremdriftsmaskineri, AIP (Air Independent Propulsion). Dette kan være brenselceller som produserer strøm eller Stirling motor med generator som produserer strøm til batteriene.
En elektromotor får strøm fra batteriene og driver propellen.
Overgangen til AIP betyr at ubåten kan være mye lenger under vann enn de eldre diesel-elektriske. Den trenger ikke å gå til overflaten for å få lufttilgang da AIP forsyner batteriene med strøm kontinuerlig.
De eldre diesel-elektriske ubåtene må til overflaten for å få luft til dieselmotorene når batteriene skal lades. De kan få luft gjennom snorkelmast hvor toppen stikker opp over havflaten eller ved at ubåten er helt oppdykket. Dieselmotorene driver generatorene som igjen gir strøm til batteriene.
Norge har i dag seks ubåter av Ula-klassen og i bestilling seks moderne ubåter av typen 212CD. Den første for levering i 2029.
En ubåt av Kobben-klassen, MMU Utstein (S302), er utstilt ved Marinemuseet i Horten. Ubåten er museets eiendom, men visning og vedlikehold utføres av Norsk Ubåtforening (NUF).
Ubemannede, fjernstyrte undervanns fartøy, ROV (Remote Operated Vehichle) finnes i mange varianter. De er ofte spesialdesignet for de oppgaver de skal utføre under vann.
Undervannsbåtene kan grovinndeles i de strategiske og de taktiske. De strategiske fører ballistiske missiler med kjerneladninger (SLBM) og rekkevidde opp til 12 000 kilometer. Undervannsbåter med kryssermissiler kan ha både strategiske og taktiske formål. Missilene kan skytes opp fra neddykket stilling. De taktiske undervannsbåtene kan også føre torpedoer og antiundervannsbåtmissiler. En stor gruppe av de taktiske kategoriseres som angrepsundervannsbåter. Deres hovedoppgave er å lokalisere og ødelegge fiendens strategiske undervannsbåter. Taktiske undervannsbåter kan inndeles i flåteundervannsbåter, som alle er atomdrevne, og patruljeundervannsbåter, som har diesel-elektrisk fremdriftsmaskineri.
Undervannsbåter med torpedoer kan settes inn mot fiendens overflateskip og maritime forbindelseslinjer, og de kan være spesialutstyrt for eskorte av overflatefartøyer, beskyttelse av egne strategiske undervannsbåter, transport av kommandosoldater, samt minelegging. De norske undervannsbåtene av Ula-klassen (1150 tonn) har sin hovedoppgave i invasjonsforsvaret.
Under den kalde krigen førte undervannsbåtenes store betydning i maktbalansen mellom øst og vest til en omfattende forsknings- og utviklingsinnsats. Skrogbelegg som reduserer refleksjon av sonarekko, støysvake propeller og annen teknikk er brukt for å redusere støynivået og derved muligheten for at undervannsbåten blir oppdaget og lokalisert.
Til slutten av andre verdenskrig var undervannsbåten bestykket med torpedoer, som var hovedvåpenet, kanon og lettere luftvernsskyts. Primært ble undervannsbåtene brukt til angrep på fiendens forsyningslinjer over havet, og bestykningen passet godt til dette formålet.
Behovet for å øke undervannsfarten førte snart til at kanonene ble fjernet. Nye våpen og nye typer fremdriftsmaskineri har gitt krigføring under vann helt andre dimensjoner. Siden 1960 er atomundervannsbåter utrustet med kjernevåpen (missiler).
Den første kjente og vellykkede undervannsseilasen var i 1624 da nederlenderen Cornelis Drebbel, som var i engelsk tjeneste, demonstrerte et fartøy som med tolv roere beveget seg neddykket på omkring 15 fots dybde. Den første undervannsbåt som deltok i krigshandlinger, var den amerikanske Turtle, konstruert av David Bushnell. Den hadde hånddrevne propeller for vertikal og horisontal forflytning og førte en utvendig sprengladning i et hylster. I 1776 gjorde Turtle flere mislykkede forsøk på å feste sprengladningen på britiske krigsskip i New York havn.
I 1801 leverte Robert Fulton undervannsbåten Nautilus til Napoleon Bonaparte. Den var bygd helt i metall, utstyrt med hånddrevet propell, men fikk ingen militær betydning. Den første undervannsbåt som senket et skip, var Sørstatenes H.L. Hunley. Propellen ble hånddrevet av besetningen på åtte mann. Etter mange uhell greide H.L. Hunley i 1864 å senke Nordstatenes dampslupp Housatonic med sin stangtorpedo. Også H.L. Hunley sank, og hele mannskapet omkom.
Den første tyske undervannsbåt ble bygd av en bayersk offiser, Wilhelm Bauer, i 1850; propellen ble drevet med tråhjul. I 1856 bygde han også en for Russland. I 1862 konstruerte spanjolen Narciso Monturiol en undervannsbåt drevet av dampmaskin. Fartøyet hadde dobbeltskrog som i sin utforming ble forbilde for senere undervannsbåter. Svensken Thorsten Nordenfelt bygde i 1880-årene flere dampdrevne undervannsbåter for eksport, han la torpedorørene inn i skroget.
Det største problemet var å finne et fremdriftsmaskineri som var praktisk anvendelig for undervannsdrift. Først da elektromotoren var introdusert 1886 i en fransk undervannsbåt, var man kommet på rett vei. Betydningsfulle konstruktører var Henri Dupuy de Lôme og Gustave Zédé. Denne undervannsbåten hadde i prinsippet det fremdriftsmaskineri som var enerådende helt til slutten av andre verdenskrig: dampmaskin/forbrenningsmotor for overflateseilas og elektromotor for neddykket seilas.
Kobben var Norges første ubåt
Norsk undervannsbåt av Ula-klassen. Den er 59 meter lang og 5,4 meter bred. Sjøforsvaret har seks slike undervannsbåter
Irsk-amerikaneren John Philip Holland, som hadde arbeidet med undervannsbåter fra 1875, fikk i 1895 oppdrag for den amerikanske marinen. I 1900 leverte han USS Holland, som var 54 fot og med deplasement på 74 tonn neddykket. Dette fartøyet og de fem noe større etterfølgerne av samme type var de første operativt hensiktsmessige undervannsbåter og ansees som prototyper. Typen ble kjøpt eller bygd på lisens av flere større mariner, blant annet den britiske og russiske, men ikke den tyske. Den tyske marine begynte å bygge undervannsbåter i 1905. Norge fikk sin første, Kobben, i 1909. Den var på 259 tonn og bygd i Kiel. Maksimum dykkedybde på den tiden var omkring 40 meter.
Tidlig under første verdenskrig ble det bevist hvilket farlig våpen undervannsbåten var, da den tyske U 9 22. september 1914 senket tre britiske kryssere. Allerede i den krigen var undervannsbåter med neddykket deplasement på 600–1000 tonn vanlig, enkelte britiske og tyske var på over 2500 tonn. Dykkedybden var økt til cirka 75 meter. Under andre verdenskrig økte tonnasjen gradvis, alt etter type og formål, de fleste undervannsbåtene var nå mellom 600 tonn og noe over 2000 tonn. Maksimal fart lå på 7–10 knop neddykket og 15–20 knop på overflaten. Vanlig maksimal dykkedybde var 150 meter, men enkelte tyske kunne gå ned til over 200 meter. Tyskland hadde andre verdenskrigs største flåte av undervannsbåter, men ved krigsutbruddet omfattet den bare 57 operative. I alt bygde tyskerne under krigen 1118 undervannsbåter, hvorav 782 gikk tapt.
Farten og utholdenheten til neddykkede diesel-elektriske undervannsbåter begrenses av batteri og oksygenkapasitet. Under andre verdenskrig var vanligvis batterikapasiteten tilstrekkelig for omkring en times seilas med opp til 10 knops fart og omkring 48 timer med to knop. I 1944 innførte tyskerne snorkelen som gjorde det mulig å lade batterier og fornye atmosfæren uten å gå opp i overflatestilling.
Kjernekraften gjorde undervannsbåtene uavhengige av atmosfæren. Den første atomdrevne, USS Nautilus, ble sjøsatt 1954. Atomundervannsbåtene har en nesten ubegrenset aksjonsradius, og det er vanskelig å oppdage dem. Størrelsen i neddykket deplasement varierer fra 372 tonn (USA, NR-1) til 33 800 tonn (Russland, Typhoon-klassen). De største amerikanske (Ohio-klassen) er på 18 750 tonn neddykket. USA har nå verdens største undervannsbåtflåte. Neddykket maksimal hastighet for atomundervannsbåter er normalt omkring 30 knop. Russiske undervannsbåter av Alfa-klassen kunne gjøre over 40 knop og gå ned til hele 750 meter dyp.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.