stereoskop

Med et stereoskopkamera tas to bilder samtidig av det samme motivet, men fra to ulike punkter som er atskilt ved øyeavstanden, rundt sju centimeter. De to bildene gjengir da det høyre og venstre øye ser hver for seg. Bildene betraktes deretter i et stereoskop, som er slik innrettet at hvert øye ser det tilsvarende høyre eller venstre bildet. Enklest skjer dette ved at en linse med brennvidde lik kameralinsen settes foran hvert øye og anbringer bildene i linsens fokusplan. Når øynene innstilles for uendelig avstand, og øyeaksene holdes parallelle, smelter bildene sammen til ett bilde, med samme dybdeperspektiv som motivet.

For projeksjon av stereoskopiske bilder bruker man to identiske projeksjonsapparater som projiserer bildene på samme sted på skjermen, men med lys som er polarisert i retninger vinkelrett på hverandre. Hver tilskuer har et par briller med tilsvarende polariserende glass, så hvert øye bare ser det ene bildet. Samme effekt kan oppnås ved projeksjon av fargede bilder og tilsvarende farget brilleglass.

Den britiske forskeren Charles Wheatstone publiserte i 1838 en rapport som beskrev en illusjon han hadde oppdaget: Hvis man tegner to bilder av ett motiv fra litt ulike perspektiver og betrakter hvert bilde med hvert sitt øye, vil hjernen sette bildene sammen til ett tredimensjonalt bilde.

Wheatstone brukte speil for å få dette til, men et tiår senere forbedret vitenskapsmannen David Brewster løsningen ved å bruke linser. Han laget en håndholdt enhet som betrakteren kunne holde opp foran øynene, og sette inn et kort med stereobilde i, og dermed ble motivet tredimensjonalt og «levende». Fotografiet var nettopp funnet opp, og på denne måten kunne stereoskopet vise bilder fra virkeligheten, og ikke bare enkle tegninger.

Fotografiet og stereoskopet passet sammen som hånd i hanske, og da Brewsters produkt kom på markedet, eksploderte det i popularitet. The London Stereoscopic Company solgte rimelige stereoskoper, og fotografene reiste ut over hele Europa for å ta stereoskopiske bilder. I 1856 tilbød firmaet 10 000 motiver i sin katalog, og i løpet av seks år hadde de vokst til én million. Stereoskopi var rimelig og ble det første virkelige massemediet.

Den amerikanske forfatter og kirurg Oliver Wendell Holmes konstruerte et forenklet stereoskop som kunne produseres svært rimelig, men han tok ikke patent på det. Dette utløste et skred av fabrikker som lanserte slike produkter.

Stereoskopet var grenseoverskridende, i den forstand at det var like populært innen alle kulturer og alle klasser. Reiser var for dyrt for alle andre enn de mest velstående, så stereoskopi ga den økende middelklassen muligheten for virtuelle reiser til alle verdenshjørner. Vitenskapen tok teknologien i bruk, og kunstnere brukte den for inspirasjon; Charlie Chaplin fikk ideen til filmen Gullfeber.

På slutten av 1800-tallet gjorde stereografen inntok i klasserommet, men det handlet om mer enn undervisning. Psykologien var ennå ung, og stereoskopi var tenkt utviklende for kognisjon og atferd. Den litterære eliten ble skremt av fremveksten av den visuelle kulturen, og akkurat som med VHS og internett senere, spilte pornografi en viktig rolle for utbredelsen.

Den franske fysikeren og oppfinneren Arthur-Louis Ducos Du Hauron (1837-1920) introduserte det anaglyfe stereoskopiske trykket i 1891. Anaglyfbilder er en teknikk der motivet blir sett på gjennom en brille med to filtre i hver sin farge. Øyet oppfatter kun ett av de to bildene som er kombinert i motivet. Det ene bildet er tatt fra venstre og blir vist med røde farger, mens det andre bildet, tatt fra høyre, blir vist i blågrønne farger. Brillene har da rødt venstreglass og blått høyreglass, slik at det venstre øyet bare ser det venstre bildet og det høyre øyet bare ser det høyre bildet – men resultatet blir at hjernen skaper et samlet bilde med tredimensjonal dybde. Hauron skapte tredimensjonale bilder uten bruk av stereoskopfotografering og la grunnlaget for framtidens 3D-teknikk.

Stereoskop brukes av og til til tolkning av par av vertikale flyfoto. En bruker da helst et speilstereoskop, som benytter speil i tillegg til linser, for derved å øke avstanden mellom bildene som er med i en stereomodell.

Etter en mani som varte i mer enn seksti år, forsvant stereografi på bekostning av radioen, som ble det nye, sosiale mediet. Stereografi forsvant riktignok ikke helt, på 1960-tallet var den kjent som «Viewmaster» som ble funnet opp av William Gruber og produsert av selskapet Sawyer's i Portland, Oregon i USA. Kodaks diasfilm Kodachrome var svært finkornet og godt egnet til Viewmaster, og med denne kunne Viewmaster presentere sju par bilder på en pappskive. Viewmaster var et betraktingsapparat som måtte holdes mot en lyskilde, og man kunne bytte bilder med en spak.

I 2021 lanserte Canon et stereoskopisk fisheye-objektiv for digitale fullformatskameraer for bruk til VR-video i kombinasjon med videobriller.

Stereoskopi har hatt stor suksess på kino. Selv om det fantes 3D-effekter tidligere, var det særlig filmen Avatar (2009) som bidro til suksessen. Dette gjorde at mange elektronikkprodusenter begynte å tilby TV-er med 3D-funksjonalitet, men man oppnådde ikke de forventede salgstallene i kjølvannet av 3D-suksessen på kino.

• Nicephoré Niépce
• Louis Daguerre
• stereofotografering
• stereoskopisk syn
• holografi