skogbrann

De styrende faktorene ved brannspredning i skog og mark er:

• topografien, det vil si hvor bratt terrenget er
• vær og vind, det vil si hva temperaturen er og hvor sterkt og i hvilken retning det blåser
• brenselets egenskaper, det vil si hvor finfordelt og hvor tørr vegetasjonen er

Skogbrann kan også danne sine egne vinder, og påvirke vinden lokalt, noe som vil kunne skape uforutsigbar brannspredning.

Skogbrann har en døgnsyklus. Den vil være mest intens på ettermiddagen mens det fortsatt er høy temperatur, etter at sola har gitt fra seg varme og tørket ut vegetasjonen ytterligere. Den vil være minst intens på etternatta, da både temperaturen er lavere og fuktighetsinnholdet i lufta er høyere.

Det er vegetasjonen som er brenselet ved skog- og utmarksbrann. Både mengden brensel og hvor finfordelt brenselet er, betyr mye for både spredningshastigheten og brannens intensitet. For eksempel vil en løpebrann som når fram til en fersk hogstflate, der det ligger mye brensel og finfordelt brensel på bakken, umiddelbart spre seg raskere og flammene blir høyere.

Flyvebrann er definert som brennende partikler eller gjenstander fra en brann som transporteres i luften eller faller ned og kan antenne brennbare materialer. Spredning av skogbrann ved flyvebrann er hyppig forkommende og skaper uoversiktlig brannsituasjon. I bratt terreng er nedover rullende eller fallende flyvebranner årsaken til at innsatsmannskap skal holde seg over brannen og aldri under den.

Oftest er det vinden som sørger flyvebranner. De varme partikler fra flammene og røyken blåses et stykke foran brannfronten og kan antenne vegetasjonen der. Brannvesenet vil da måtte slokke stadig nye branner og vil lett komme på etterskudd begrensinger av brannen.

En skog- og utmarksbrann foregår ikke bare oppå eller over bakken. Den vil oftest også spre seg ned i grunnen.

Brannspredningen i grunnen skjer på samme måte som branner i andre løse brennbare materialer som for eksempel i barkfyllinger, høy og halm, avfallspapir, flishauger, og så videre. I grunnen blir det ulme- og glødebranner, og der det er luftlommer også kanskje noe flammebrann. Branner nede i jordsmonnet ses ikke nødvendigvis på overflaten. De sprer seg ganske langsomt i alle retninger og danner forbrenningskanaler i grunnen, og de kan spre seg langt før de blir synlig på overflaten ved at det kommer opp røyk.

Røykens farge kan være en indikator på typen skogbrann, hvor heftig den er og derfor hvor fort den kan spre seg. Fargen på røyk fra den ufullstendige forbrenningsprosessen er i utgangspunktet mørk, oftest svart. Hvor gråaktig vi oppfatter denne røyken, bestemmes i all hovedsak av i hvilken grad røyken er tynnet ut med eller har blandet seg med luft. Vanndamp gir en lys grå røyk.

Erfaringer er at:

• Gråhvit røyk utvikles i glissen (spredt, utett) skog hvor det er god tilgang på luft, slik at det blir mye fullstendig forbrenning, og slik at røyken fort blir tynnet ut.
• Brunfarget røyk kommer fra brann i ansamlinger av mye brennbart materiale og dårlig tilgang på luft.
• Svart røyk tyder på heftig skogbrann preget av ufullstendig forbrenning. Vi kan forvente at røyk inneholder uforbrente partikler som medfører stor fare for spredte flyvebranner.

Hvis brannens spredningshastighet ikke er for stor, og det er tilgjengelighet og ikke altfor lang avstand til brannens front og flanker, velger brannvesenet direkte slokking med vann.

Hvis brannen er liten nok og holder seg langs bakken kan vi gå offensivt til verks overfor brannfronten og kvele brannen. Å kaste på mineraljord er en metode. Men den er bare effektiv dersom brannen er liten nok, for eksempel i form av en ung flyvebrann.

En annen metode er å angripe brannfronten direkte med såkalte skogbrannsmekkere, eller småtrær eller kvist med tett bar eller løv i toppen. Brannfronten skal kveles. Det vil si at flammene skal sopes fra fronten og inn mot brannen. Poenget er å stoppe tilførselen av luft. Det får vi til ved å klemme brannfronten ned og skyve smekkeren inn mot varmen. Det å slå med skogbrannsmekker eller kvister, tilfører brannen luft og virker ofte mot sin hensikt.

Det finnes i prinsippet to typer begrensningslinjer:

• Naturlige begrensningslinjer
• Konstruerte begrensningslinjer

Som naturlige begrensningslinjer regnes:

• åpent vann, hvis bredt nok
• elver, hvis brede nok
• myrer, hvis brede og våte nok
• veg eller jernbane, – hvis de er brede nok
• dyrket mark med lite vegetasjon
• nakne fjellpartier

I tillegg vil bakketopper og åskammer virke dempende på spredningshastigheten, og til en viss grad kunne fungere som naturlig begrensningslinje. Av den grunn plasseres gjerne en konstruert begrensingslinje på bakketopper og åskammer.

Konstruerte begrensningslinjer plasseres der terrengets naturlige begrensningslinjer i størst mulig grad hjelper de konstruert. Konstruerte begrensningslinjer kan være:

• etablere branngater
• etablere såkalte våte belter
• fjerne belter av vegetasjon, gjerne ved å grave opp jorda slik at ubrennbar eller tungt antennelig jordsmonn kommer til overflaten
• ved toppbrann, hogge ned trær slik at brannen tvinges ned til bakkenivå

I Norge er vi vant med å ha god vanntilførsel, og vi er vant med å finne vann ganske nær brannstedene. Vi har en rekke vannkilder: åpent vann i sjø, innsjøer, tjern, elver og bekker, vanntanker på brannbiler eller andre kjøretøy, vanntanker og vannkar som fylles opp i det enkelte tilfellet, særskilte branndammer (dam med vann beregnet for brannslokking), og skogbrannhelikopter.

Vann brukes både ved direkte slokking (defensivt) og som forsterkning av en begrensningslinje (defensivt). Fra vannkilden transporteres vannet i brannslanger. Ved skogbrann kan det bli betydelige lengder brannslanger.

Såkalt «vått vann» er en forenklet betegnelse på vann tilsatt en såpelignende væske som reduserer overflatespenningen til vannet. Hensikten med å redusere overflatespenningen er å få vannet til å trenge dypere inn i vegetasjonen og jordsmonnet.

En mindre mengde spesielt slokkeskum eller såkalt «retardant», tilsettes slokkevannet og brukes både til direkte slokking, forsterke en begrensningslinje eller ved etterslokking. Når det brukes ved slokking med helikopter eller fly, får slokkevannet gjerne orange farge.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har avtale med helikopterselskaper om beredskap og slokking av skog- og utmarksbranner. Fra og med skogbrannsesongen 2018 har helikopterne som er med i denne ordningen hatt en løftekapasitet som gjør at vannbøttene inneholder cirka 1000 liter vann.

Skogbrannhelikopter skal brukes for å bringe en skog- og utmarksbrann under kontroll, mens etterslokkingen må gjøres av brannmannskap på bakken. Av den grunn brukes oftest slokking fra lufta til å slokke brannens flanker og front, dersom vind, vegetasjonen og terrenget gjør dette effektivt. Hvis direkte slokking ikke fungerer, vil skogbrannhelikopter bli benyttet til å slippe vann som forsterkning av begrensningslinjer. Bruk av skogbrannhelikopter er effektivt, men ikke helt ufarlig. Ved vanndropp skal mannskap holde seg unna selve droppsonen.

Skogbrannhelikopter brukes også til å frakte vann for mellomlagring i vannkar. Dette gjøres når det er lang avstand til nærmeste naturlige vannkilde. Vannmengden blir ikke så stor, og derfor egner denne metoden for vannforsyning seg best når vannet skal forsterke en bergrensingslinje eller ved etterslokking.

En branngate skal plasseres i så god avstand fra brannfronten at man får tid til å gjøre den ferdig, og den skal plasseres i terrenget slik at terrenget bidrar til at den kan fungere. Branngate er en konstruert begrensningslinje som først og fremst må være bred nok for at den skal kunne fungere. En tommelfingerregel er at bredden minst må være 1,5 ganger høyden på den høyeste vegetasjonen rundt. Alt brennbart materiale må fjernes i hele branngatens bredde.

En branngate vil oftest trenge bistand av andre slokkemetoder for å kunne fungere. Disse metodene er:

• dynking med vann
• tildekking med mineraljord eller en jordstreng
• avbrenning

Vann vil ofte bli benyttet til å forsterke en branngate. Vannet kan hentes fra skogbrannhelikopter, brannslanger som henter vann fra vassdrag, tjern eller lignende, fra særskilte vanntanker eller vann fra landbruksanlegg eller kjøretøy.

Både branngater og naturgitte begrensningslinjer må oftest ha hjelp for å kunne fungere.

Jordstreng kan benyttes dersom det ikke er vann. Bredden på en jordstreng skal være minst 30 cm, og brennbart materiale som ikke kan fjernes, dekkes til med jord og helst i tillegg fuktes.

Jordstreng kan også med fordel benyttes som forsterking av avbrenning. Jordstreng går i korthet ut på å grave opp eller avdekke mineraljord, slik at det blir en naken jordstreng på bakken. Denne blir da en barriere for brannspredning langs bakken, og må være bred nok og være kontinuerlig uten hull.

Avbrenning er å fjerne brennbart materiale fra en satt begrensningslinje ved å svi av lav vegetasjon bit for bit. Dermed vil en lav løpebrann stoppe opp. Avbrenning kan også hjelpe en branngate til å fungere, eller bidra til å etablere en åpen slette som begrensningslinje. Vernebrenning er avbrenning som forebyggende tiltak før en skog- eller utmarksbrann, eller som tiltak for pleie av skogen. Den som er ansvarlig for å gjennomføre en avbrenning skal ha erfaring med dette.

Branngater må være frie for brensel eller være våte for å fungere. Produksjon av selve branngata vil ofte medføre mye tørt brensel. Dette kan, hvis vind og topografi tillater det, fjernes ved avbrenning.

Motild blir ofte feilaktig brukt som begrep for det som egentlig er avbrenning. Motild går ut på å tenne på og lage en brannfront som forutsetningsvis skal bevege seg mot den egentlige brannens front. Teorien er at når disse to brannfrontene møter hverandre, er brennbare materialer på begge sider av fronten brent bort og dermed stopper brannen. Blant annet fordi vi ikke kan styre vinden, er risikoen meget stor for at man i stedet for å stoppe brannen, antenner enda en brann. Motild er med andre ord så risikofylt, at denne metoden ikke benyttes i Norge.

Termokamera reagerer på infrarødt lys, som ikke er synlig for vårt øye. Bruksområdet til termokamera er derfor å finne varme punkter i terrenget ved etterslokking, kontroll og vakthold. Termokamera viser egentlig temperaturforskjellene på overflaten, og varme punkter synes meget godt. Den største fordelen ved bruk av termokamera er å kartlegge hvor etterslokking skal gjøres, slik at ressursene til dette utnyttes maksimalt.

Taktikken ved slokking av skog- og utmarksbranner er å ringe brannen inn med begrensningslinjer. Det gir kontroll i forhold til videre spredning. Inne i brannområdet vil det imidlertid fortsatt kunne brenne med åpen flamme, og det er med sikkerhet ulme- og glødebranner i grunnen her og der. Alle branner i skog og utmark vil derfor medføre behov for etterslokking.

Etterslokking må gjøres av bakkemannskap, og slokking av brann i grunnen skal gjøres på samme måten som slokking av andre løse brennbare materialer. Metoden er å grave seg ned til brannen og flytte på den for deretter å slokke med (minst mulig) vann. Gammeldags redskap som hakker og spader må til.

I tillegg bør det være vann tilgjengelig. For selve slokkingen er vanlige hagesprøyter eller særskilte ryggsprøyter bra. For optimal utnyttelse av slokkevannet, kan det tilsettes litt skumkonsentrat eller flytende såpe som bryter ned overflatespenning. Slokkevannet, som da gjerne kalles «vått vann», vil trenge noe dypere ned i og inn i brenselet.

Kommunene i Norge overtok ansvaret for slokking av skog og mark i brannvernloven av 1972. Før det var det eierne selv som hadde ansvaret for å slokke og begrense branner.

Brannvesenet skal utarbeide egne beredskapsplaner for håndtering av branner i skog og utmark, og skal også ha egen skogbrannreserve. Tidligere ble dette oftest organisert som roder, hvor mannskap som var landeiere, hadde arbeid i skog eller i landbruket, ble rekruttert. I dag har brannvesen i flere større regioner gått sammen om å etablere egne skogbranntropper som er utstyrt med skogskjøretøy, slokkeutstyr og vernebekledning. I tillegg vil Sivilforsvaret de fleste steder kunne benyttes ved branner i skog og mark, både til slokking, begrensning, forsyninger og ledelsesstøtte.

Flyovervåkning med småfly blir i mange regioner utført av lokale flyklubber. I tørre perioder er hensikten først og fremst å oppdage brann. Men småflyene er også nyttige for brannvesenet til å bistå med lokalisering av kjøreveger og vannkilder, samt til fotografering av brannområder.

Helikopterberedskap ivaretas av Staten ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), som inngår hvert år avtaler med helikopterselskap om beredskap og slokking av skog- og utmarksbranner. Avtalen gjelder generelt fra midt av april til midt av september hvert år. Den fungerer slik at brannsjefen i den kommunen det brenner kan rekvirere skogbrannhelikopter. Rekvireringen gjøres via den aktuelle 110-sentralen og ved tildeling av skogbrannhelikopter får også den aktuelle brannsjef eller innsatsleder lederstøtte.

I Norge varierer sommerværet på en slik måte at tørre sommere opptrer med ujevne mellomrom, gjerne to – tre sommere etter hverandre og 10-20 år mellom hver tørre periode. Rendalsbrannen i 1920 var den største brannen før 2dre verdenskrig.

Forsikringsselskapet Skogbrand har utgitt denne oversikten over de største skogbrannene 1945–2008:

Brannskadd areal er angitt som tap av produktiv skog. Det totale brannskadde areal er oftest vesentlig større enn dette. Oversikten viser ikke store utmarksbranner med liten eller ingen andel produktiv skog.

Vinteren 2014 var det kaldt og på Vestlandet og nordover til Nordland blåste det sterkt i en lang periode fra øst. Dette var er et værfenomen som skjer fra tid til annen, og som medfører at kratt og lyng tørker ut, – omtrent om frysetørring. Flere steder på Vestlandet, kysten til Trøndelag og opp mot Nordland ble det store kratt- og lyngbranner. I Norge taper vi som oftest ikke bygninger i skog- og utmarksbranner. Men det skjer i de største brannene, som for eksempel brannen i Froland i 2008. Den største brannen på vinteren 2014 var Flatangerbrannen, som medførte at 64 bygninger gikk tapt.

Sommeren 2018 hadde en meget lang tørkeperiode, noe som medførte at det ble tørt mye lenger ned i jordsmonnet enn normalt, og skogbrannfareindeksen ble meget høy. Dette til tross skjedde ingen meget store skog- eller utmarksbranner, men antallet branner var uvanlig høyt, slik at mange brannvesen måtte håndtere et flertall branner samtidig. Antallet rapporterte branner i skog-, utmark, gras og kratt var dette året 2093, noe som er mer enn dobbelt så mange som normalt.

Tørre områder som har vegetasjon, er særlig utsatt for store skog- og utmarksbranner etter langvarig tørke og når det blir sterk vind. Sydligere deler av Europa som Portugal, sydkysten av Spania og Frankrike, og Hellas hjemsøkes ofte av store branner. I USA rammes ofte California og andre delstater i vest i USA. Australia har store ødemarksområder. Russland har store ødemarksområder og skoger i nord og øst, og Australia består av har store ubebodde områder.

Sommeren 1988 skjedde en meget stor skogbrann i USAs største nasjonalpark, Yellowstone National Park i Rocky Mountains. Hovedregelen i nasjonalparker er at naturlig oppståtte skogbranner skal brenne til de slokner av seg selv. Men sommeren 1988 ble brannen så omfattende at det ble gjort menneskelig innsats for å begrense spredningen. Brannen spredte seg til ca. 1/3 av nasjonalparkens areal før den ble slokket.

Australia ble utsatt for unormalt mange og store branner i 2019. Brent areal er registret til 125 000 km², som er 20 prosent av Australias skogareal. Røyk fra brannen førte til cirka 445 dødsfall og cirka 4000 sykehusinnleggelser.

Sommeren 2020 ble de vestligste delstatene i USA rammet av det største antallet og de største utmarksbrannene som er registrert. Mange mennesker omkom, de ble erklært unntakstilstand mange steder og de avsvidde områdene var enorme. Californias største brann noensinne startet med 38 lynnedslag 16–17. august 2020 og ble kalt «August Complex». Brannen passerte 1 000 000 acres (cirka 4000 km²) den 5. oktober 2020.

Nord og øst i Russland tiner store permafrostområder. I 2019 og 2020 har det vært langvarig tørke i disse enorme områdene. Brannene brenner som ulme-glødebranner langt ned i jordsmonnet som for en stor del er torv. Sommeren 2020 var en av brannfrontene 75 km lang. De brennende områdene er så store at det praksis er umulig å lage dype nok og lange nok branngater til å stoppe videre spredning. Brannene må derfor enten død ut av seg selv eller slokne ved langvarig nedbør.