Denne slekten ble først beskrevet i 1912, og den var lenge regnet som en underslekt av slekten Myotis i glattsnutefamilien. Dens slektskap med andre flaggermus ble først avklart i 2010. Molekylærgenetiske metoder viste da at dette er en gammel familie som skilte seg fra glattsnutefamilien for 34 millioner år siden. De to Cistugo-artene er svært like i utseende og størrelse, og det er enda ikke avklart om de faktisk er to forskjellige arter. Den første beskrivelsen til O. Thomas (1912) var basert på arten Cistugo seabrae, og forfatteren skrev:
«For noen få år siden, ved gavmildhet fra ledelsen ved Lisboa Museum, fikk Britisk Museum et eksemplar av en merkverdig liten Vespertilionine flaggermus som de hadde fått fra Angola, og hvis systematiske plassering ikke uten videre kunne avgjøres.» «Denne interessante lille flaggermusa, som jeg har navngitt til ære for A. F. de Seabra, C.M.Z.S., ved Lisboa Museum, skiller seg fra Myotis ved tilstedeværelsen av kjertler på vingene.…..». «Av utseende ligner den mer på en Pipistrellus enn på en Myotis.» Han forteller videre at det på yttersiden av vingene er tre fortykka kjertler. Dessverre gir han ingen forklaring på slektsnavnet (nå også familienavnet) Cistugo.
Begge artene er små. De veier 3–8 g, kroppslengden er 4–6 cm og vingespennet 20–25 cm. De har ingen spesielle hudfolder på snuten og relativt små, runde ører med et langt tragus (ørelokk). Halen er lang, men likevel helt inneslutta i flygehuden. Pelsen er lang og tett, gulbrun på oversiden og mer kremfarga på undersiden. På begge vingene er det 1–3 kjertler, plassert nær overarmsbeinet. Disse er avlange og varierer i lengde fra én til noen få millimeter. De ligner ikke helt på kjertler funnet hos andre arter flaggermus, og deres funksjon er ukjent.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.