samenes forhistorie

De første innvandrerne til Norden kom sørfra i begynnelsen av steinalderen og etablerte seg på vestkysten. Rundt 1500 år senere kom det ei gruppe fra øst til de nordligste områdene. Vi vet ingenting om forholdet mellom ulike folkestammer i denne perioden av historien, men vi vet at teknologien til den østlige gruppa spredte seg i Norden. Dette kan ha skjedd fordi mennesker fra nordøst flytta sørvestover, eller fordi deres måte å gjøre ting på ble populær og spredte seg så å si «fra nabo til nabo» — eller litt av begge deler.

Det er i Nordens steinalder vi finner begynnelsen på samenes historie, men det gir liten mening å snakke om menneskene i steinalderen som «samer» — like lite som det gir mening å snakke om dem som «nordmenn», «svensker», «finlendere» eller «russere». Språk og kulturer i Nord-Europa var grunnleggende annerledes enn de er i dag, og vi vet ikke engang hva slags navn ulike grupper hadde på seg selv.

Den tidligste befolkninga i Norden var mennesker som spesialiserte seg på å overleve i et hardt, nordlig klima. De drev med fangst av blant annet rein, sjøpattedyr og fisk, og sanka vekster fra naturen. Trolig bodde disse fangstmenneskene i større grupper vinterstid, mens de tilbrakte de varmere sesongene i mindre grupper eller egne hushold.

I det vi kaller yngre steinalder (cirka 4000–1800 fvt.) ble fangstfolkenes boplasser større og flere, spesielt på den nordlige kysten, som vi ser blant annet av Karlebotn-funnene. Lenger sør, i Østerdalen, finner vi spor etter ei befolkning som brukte slipte redskaper av skifer. Denne typen teknologi ble også anvendt av folk lenger nord og øst. Vi ser spor etter en kulturell forbindelse mellom Nordkalotten og det midtskandinaviske innlandet.

Rundt år 4000 fvt. finner vi også de første sporene av jordbruk ved Oslofjorden og søndre deler av dagens Sverige. Det skulle imidlertid ta rundt to tusen år før denne næringsformen spredte seg så langt som til det vi i dag kaller Trøndelag, og enda lenger før den begynte å feste seg lenger nord. I den østre delen av Norden tok det også tid før jordbruket etablerte seg: det er først på slutten av yngre jernalder at vi finner denne næringsformen i dagens søndre Finland. Småskala åkerbruk og fehold ble uansett kombinert med Nordens eldre næringer — fangst av fisk og dyr, og sanking.

Ved inngangen til bronsealderen finner vi tydelige spor av kontakt mellom befolkninga i Norden og mennesker andre steder i verden. Et handelsnettverk hadde blitt oppretta der sesongflyttende fangstgrupper i nord bytta pels og andre varer mot metall fra sørøst. Varene folk i nordvest bytta til seg hadde blant annet sitt utspring i ananinokulturen helt øst i det som i dag er Russlands europeiske del. På Skandinavias nordlige vestkyst hadde man også handelsforbindelser med samfunn lenger sør. Her begynte man nå med småskala jordbruk noen steder, fortsatt trolig i kombinasjon med fangst.

Tidlig i bronsealderen kom mennesker som talte et vest-uralsk språk til området rundt Finskebukta. Talerne av dette språket knytta kontakter med sine naboer i nord og vest, og noen av dem flytta nok også inn i det store landområdet der disse bodde. Sannsynligvis var denne folkegruppa en bærebjelke i bronsealderens nettverk av småsamfunn som delte og bytta varer, teknologi og etter hvert kultur. Deres ankomst til Norden kom til å bli en skjellsettende hendelse i samenes historie fordi det førte til dannelsen av det ursamiske språket.

Vi vet lite om det språket eller de språkene som ble talt av samenes tidligste formødre og forfedre i Norden. Dette var paleo-europeiske språk, altså språk som allerede fantes i Europa før ankomsten til dagens store, europeiske språkfamilier — indoeuropeisk, uralsk og altaisk.

Fellesskapet mellom Nordens fangstfolk og det vest-uralske folket nær Finskebukta førte til noe vi kan kalle «det store samiske språkskiftet». I bronsealderen oppstod et språk som var vest-uralsk i sin oppbygging og mesteparten av sitt ordforråd, men hvor cirka en tredjedel av ordforrådet likevel var fra Nordens paleo-europeiske tungemål. Det er dette språket vi kaller ursamisk, og det spredte seg etter hvert vidt og bredt rundt i Norden.

Vi skal være forsiktig med å si noe skråsikkert om når dette språkskiftet fant sted. Det antas å ha begynt i løpet av det siste årtusen fvt., men prosessen var selvfølgelig ikke ferdig samtidig overalt i Norden — ulike grupper av mennesker antok ursamisk som sitt språk gradvis og på ulike tidspunkt. Man regner med at ursamisk først etablerte seg sør i dagens Finland, og senere begynte å slå rot lenger nordvest. Språkskiftet til samisk i det vi nå kaller Sápmi antas å ha skjedd i løpet av eldre jernalder, det vil si innenfor perioden 500 fvt.–500 evt. Helt i sørvest i dagens Sápmi, altså midt på den skandinaviske halvøya, kan samisk ha vært etablert så seint som 500- eller 600-tallet evt. Når det samiske språkskiftet var overstått, hadde fangstfolket i Norden fått enda et bånd som forbandt dem kulturelt.

Man vet ikke sikkert når det samiske urspråket begynte å dele seg inn i ulike samiske språk, men man antar at det kan ha skjedd i løpet av vår tidsregnings første århundre. Språklige grenser i det paleo-europeiske Norden kan ha påvirka ursamisk til å bli oppdelt i dialekter allerede i løpet av den lange språkskifteperioden. Senere vokste det samiske urspråket til en hel språkgruppe — de samiske språkene. Talere av samiske nabospråk kan som en hovedregel forstå hverandre, mens de samiske språkene som hører hjemme lengst fra hverandre ikke er gjensidig forståelige.

Samisk regnes som en del av den uralske språkfamilien, nærmere bestemt den finsk-ugriske språkgruppa, men gjennom sitt store paleo-europeiske ordforråd er samisk også bærer av en språklig arv som stammer fra tida før både uralske og indo-europeiske språk ankom Nord-Europa.