runebomme (samiske trommer)

De samiske trommene kalles på nordsamisk goavddis, noadiegárri eller meavrresgárri, på lulesamisk goabdes og på sørsamisk gievrie. «Runebomme» har vært det vanligste navnet på disse trommene på norsk. Det er på noen måter problematisk, og har derfor i økende grad blitt erstattet av betegnelsen «samiske trommer».

Kritikken av betegnelsen runebomme er todelt. For det første er «rune» misvisende: det er ikke runer, men gamle samiske symboler som trommeskinnene er dekorert med.

For det andre kan betegnelsen «runebomme» ha bidratt til oppfatningen at samer praktiserte trolldom, på grunn av koblingene som finnes mellom runer og magi. Ordet «rune» kommer av det norrøne verbet «runa», som betyr hemmelig, religiøs kunnskap. Ordet kunne derfor gi assosiasjoner til trolldom, som var forbudt ved lov, og ble slått hardt ned på. Flere ble dømt til døden. Under trolldomsprosessene i Norge ble flere samer beskyldt for å utøve trolldom.

Betegnelsen «runebomme» oppfattes som uheldig av noen samer, men anses som nøytralt av andre. Sentrale samiske institusjoner og museer som Riddu Duottar Museat og Norges arktiske universitetsmuseum bruker «samiske trommer» heller enn «runebommer».

Mye er usikkert om hvordan og for hvilke formål trommene ble brukt. Kildene fremhever to bruksområder. Det ene var som redskap for spådom eller rådgiving. Det andre var som redskap for å skape- og være i transe under rituelle «reiser» eller sjelereiser.

Bruken av en samisk tromme er første gang omtalt i Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet. En tromme beskrives her som «av form som et såld og fylt med forskjellige små figurer: hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer». Det fortelles videre at dette er figurer og former som samene bruker når de gjør sin rituelle reise med trommens hjelp. Allerede på dette tidspunktet ble bruk av trommer omtalt av utenforstående som magisk, eksotisk og djevelsk. Blant den ikke samiske befolkningen var det mange som trodde på samenes magiske krefter. I de eldste østlandske kristenrettene var det nedlagt forbud mot at nordmenn skulle dra til samene for å få utført religiøse tjenester.

Skriftlige og arkeologiske kilder viser at samene var påvirket av kristendom også forut for reformasjonen. I Norge startet organisert misjonsvirksomhet rettet mot samer på 1600-tallet. I dette inngikk kartlegging, innsamling og ødeleggelse av trommer. Flere hundre trommer forsvant fra de samiske områdene under misjonsprosessene på 1600 og 1700-tallet. Noen ble brent. Andre endte opp i private samlinger eller på museer. Ca 100 trommer ble ødelagt i 1728, knyttet til den store bybrannen i København, som omfattet hovedkvarteret til Misjonskollegiet.

Mesteparten av de skriftlige kildene til samiske trommer på 1600 og 1700-tallet er skrevet av misjonærer. Misjonæren Thomas von Westen, som gjorde grundige dokumentasjoner av samisk religion, samlet også inn kunnskap om samiske trommer og betydningen av figurene. Disse kildene er preget av misjonærenes kristne blikk på den virkeligheten de beskrev.

Hensikten med virksomheten var jo å fjerne det misjonærene oppfattet som en hedensk religion; noen av dem beskrev den også som demonisk. Mange av misjonærene stod dessuten fjernt fra den virkeligheten de kartla, og hadde dermed begrensede muligheter til å forstå den. Kildekritiske studier av fortidens samiske religion må forholde seg til slike problemstillinger, og ta høyde for denne konteksten. Det finnes for 1600 og 1700-tallet få eksempler på skriftlige kilder som løfter frem samiske perspektiv på møtet med misjonærene. Vi vet dermed lite om hvordan nedlatende omtale og behandling ble opplevd, og hvilke reaksjoner det skapte. Vi vet også lite om motstand, kontinuitet og forsøk på å videreføre samiske verdensbilder. Ved siden av misjonærenes beretninger, er rettsreferater fra trolldomsprosessene viktige kilder til de samiske trommene. Det gjelder blant annet for rettsreferatene knyttet til Quiwe Baarsen og Anders Poulsen på 1600-tallet.

Trommene forsvant aldri helt. Det fantes eksemplarer på museer, i utstillinger, i samlinger, og i form av bilder i tidlige kildeskrifter og forskningslitteratur. Vi kan likevel snakke om en renessanse fra 1970-tallet og fremover, både med hensyn til interesse for fortidens trommer, og i form av ny produksjon og utvidede bruksområder (Kraft 2022). Trommene har gradvis fått en sentral posisjon i samisk kunst og kultur, som identitetssymbol, kulturarv, og seremonielt objekt.

Kunst og kulturfeltet har vært avgjørende for denne utviklingen. Norges arktiske universitetsmuseum har hatt en tromme utstilt siden åpningen av utstillingen «Samekulturen», i 1973. Ved Samiske Samlinger i Karasjok har en tromme fra 1600-tallet vært oppbevart siden 1979 (Anders Poulsens tromme). Trommemotiver er også representert i Nils-Aslak Valkeapääs Helsing fra Sameland (først publisert på finsk i 1971), og på Hans Ragnar Mathisens Kart over Sábme (fra 1975). Kartet viser de tradisjonelle samiske territoriene med stedsnavn på samisk, sammen med mytologiske referanser og rituelle gjenstander, deriblant en sentralt plassert tromme.

Fra 1980-tallet finnes det eksempler på bruk av trommer i samisk teater og musikk. Det gjelder blant annet for Det samiske nasjonalteateret Beaivváš (allerede i første produksjon, i 1981), og for Nils Gaups debutfilm Veiviseren (1987). Siden slutten av 1900-tallet har samiske trommer blitt gjenopplivet av samiske artister som Mari Boine, Torgeir Vassvik og svenske Sofia Jannok. Den brukes både som akkompagnement til joik og som et selvstendig musikkinstrument, ofte uten ornamentikken på trommeskinnet. Den rituelle bruken av trommen har blitt gjenopplivet av moderne sjamaner som Ailo Gaup og Eirik Myrhaug.

Siden årtusenskiftet har mange nye trommeformer- og formater kommet til. Trommer finnes fortsatt innenfor kunst og museumssektoren, men brukes også i turisme og som suvenirer, som musikkinstrumenter og i seremonielle sammenhenger. Daværende sametingspresident Aili Keskitalo uttalte til Aftenposten i 2019 at trommer er blant de sterkeste symbolene på samisk kulturarv (Aftenposten 9. oktober 2019).

• samisk religion
• samisk folkemusikk

• Berglund, B. (2017). Norark. Samiske trommer. http://www.norark.no/innsikt/samiske-trommer/
• Bjørklund, I., & Kalstad, J. A. (Red.) (1997). Ottar, Vol. 217. Noaidier og trommer: samiske religiøse tradisjoner fra vår nære fortid. Tromsø museum og Universitetet i Tromsø.
• Fonneland, T, & Storm, D. (2022). “Indigenous Religions in the Sixth Missionary District: The Case of the Hillsá Drum”. In Rydving H. & Kaikkonen K. (eds.) Religions around the Arctic: Source Criticism and Comparisons. Stockholm, University Press.
• Kaikkonen, K.I. (2020). Contextualising descriptions of Noaidevuohta: Saami ritual specialists in texts written until 1871. Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen.
• Kjellström, R., & Rydving, H. (1988). Sameutställningens småskrifter Vol. 2, Den samiska trumman. Stockholm: Nordiska museet.
• Kraft, S. E. (2022). «Drum-time revisited: the heritagization of shamanism” (kap. i Indigenous religion(s) in Sápmi: Reclaiming Sacred Grounds.” London: Routledge.
• Rasmussen, S. (2016). Samisk integrering i norsk og svensk kirke i tidlig nytid – en komparasjon mellom Finnmark og Torne Lappmark. PhD avhandling. UiT Norges Arktiske Universitet.
• Rydving, H. (2004). The End of Drum Time: Religious change among the Lule Saami, 1670s-1740s, (3red ed., first ed. 1995). Uppsala Acta universitatis Upsaliensis.
• Rydving, H. (1991). “The Saami Drums and the Religious encounter in the 17^th and 18^th Centuries”
• Scripta Instituti Donneriani Aboensis, vol. 14.
• Willumsen, L. H. (2013). Dømt til ild og bål: trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. Stamsund: Orkana akademisk.