ringsel

De voksne ringselenes kroppsfarge er vanligvis lys grå på buksida, mens ryggsida er mørk grå med lyse ringer som omgir mørkere flekker. Om våren er hannenes ansikt noe mørkere enn vanlig på grunn av kjertler som skiller ut et sekret med karakteristisk lukt som antakelig har en rolle i hannenes konkurranse om hunner i paringstida. Som nyfødte er ringseleungene helt dekket av en fyldig hvit ungepels som røytes av etter rundt 2 måneder. Ferdig røytet har ungene fått en kort pels med lys sølvaktig bukside og mørk grå ryggside. De karakteristiske ringene som har gitt arten navnet, kommer etter hvert og blir mer og mer synlige ettersom individene blir eldre.

Klørne på ringselenes framsveiver er svært kraftige og brukes til å skrape og vedlikeholde hull i drivisen. Slike hull brukes når selene må opp for å puste og til å komme seg opp på isen når det er påkrevet. Utseendemessig er det ingen forskjell mellom kjønnene, men hannene blir gjerne noe større enn hunnene. Fullvoksne individer kan bli 1,1 til 1,6 meter lange. Vekta varierer gjennom året og ligger på mellom 50 og 100 kilogram. Antakelig kan ringselene bli minst 45 år gamle.

Ringselen lever spredt i hele den arktiske delen av den nordlige halvkule. Artens unike evne til å lage og vedlikeholde hull i tykk drivis innebærer at de også er utbredt i islagte områder som kan ligge langt fra iskant. Ringselen bruker is som underlag til både yngling, hårfelling og kvileplasser når den er på matjakt – bare unntaksvis legger den seg opp på land. I store dele av året kan arten forekomme spredt i drivis langt til havs, og individer er observert så langt nord som til Nordpolen. Ringselen liker seg imidlertid best i kystnære områder med landfast is, dette gjelder særlig i yngle- og hårfellingsperioden (mars-juli). I tillegg til et tykt spekklag beskytter ringselene seg mot den arktiske kulda ved å lage huler i snøfonner som dannes på drivisen der det er skrugarder og i nærheten av isfjell. Hvert individ har gjerne flere slike huler som alle har hullet i isen som eneste inngang. I yngleperioden fødes ungene inne i slike huler hvor de ligger godt beskyttet mot vær og vind, og er usynlige for predatorer som isbjørn og polarrev.

I Stillehavet finner vi den arktiske sirkumpolare underarten i Beringhavet, Chuckchihavet, Beauforthavet og Laptevhavet. I de arktiske delene av Atlanterhavet forekommer ringselene fra Newfoundland og nordover i Canada, ved Grønland, Svalbard og Franz Josef Land, ved Novaja Zemlja samt i Kvitsjøen, Petsjorahavet og Karahavet.

Ringselenes avhengighet av drivis i de fleste livsfaser er avgjørende for deres utbredelse og vandringer. Som i yngleperioden holder ringselene seg i isfylte kyst- og fjordområder også i hårfellingsperioden, som kan vare fra april til juli med topp i juni. I denne perioden holder de seg på isen og går nødig i vannet. Matinntaket i denne perioden er tilnærmet lik null, og dyrene er derfor på sitt magreste når hårfellingen er over. Etter hårfellingen sprer de seg og drar ut på matjakt. Adferden i denne perioden kan være veldig variabel fra individ til individ idet noen holder seg i nærheten av yngle- og hårfellingsplassene mens andre kan dra lenger av sted. I beiteperioden kan noen i stor grad leve pelagisk mens andre trekker til områder med drivis. Vandringene er vanligvis relativt korte, og de danner ikke flokker, men opptrer som regel spredt og enkeltvis det meste av tida.

Vinterstid kan ringsel komme på besøk til Norskekysten, særlig i Finnmark og Troms, i noen år også lenger sør. Enkelte år har slike ringselbesøk hatt preg av invasjoner – det skjedde for eksempel vinteren 1962/1963 og samtidig med de store invasjonene av grønlandssel i perioden 1986–1988 da tusenvis av ringsel invaderte deler av Norskekysten.

Ringselen er den mest tallrike selen i nord. Selv om det ikke finnes noen pålitelige bestandsestimater blir det antatt at den arktiske underarten globalt består av flere millioner individer, mens den delen av bestanden som holder til ved Svalbard og i Barentshavet antakelig teller noen hundre tusen. For underarten i Okhotskhavet bestod bestanden på 1990-tallet av rundt 700 000 – 800 000 dyr. Noe nyere tellinger har vist at underarten i Østersjøen består av rundt 10 000 individer, mens de to underartene i ferskvann består av henholdsvis 300 individer i Saimaasjøen og 5000 individer i Ladogasjøen.

Ringselen har alltid vært en viktig ressurs for kystfolk i det meste av Arktis. Den betraktes nærmest som deres «daglige brød» og de utnytter hele dyret: Skinnet brukes til klær og lærvarer, spekket spises rått eller kokes til olje, mens kjøttet er velsmakende og brukes som mat for både mennesker og trekkhunder. Ringselen er tradisjonelt den viktigste del av husholdningen for den arktiske befolkningen, som har utviklet jaktteknikker som gjør dem i stand til å fange dyrene til alle årstider. Om vinteren, når ringselene stort sett lever sitt liv under isen og bare stikker snuten opp av pustehullet av og til, lister jegerne seg inn på selene etter lyden av pustinga. På vårisen brukes kamuflasjedrakt og kamuflert kjelke for at jegerne skal komme på skuddhold av hvilende dyr. I åpent vann skytes selene fra kajakk.

Fordi den lever så spredt, har ringselen hatt liten betydning som fangstobjekt for nordmenn. Like fullt er det blitt fanget en del ringsel av overvintrende fangstfolk på vårvinteren ved Svalbard. I dag er jakten på ringsel ved Svalbard kun en sportsjakt med et årlig uttak som i seinere år har variert mellom 15 og 80 dyr. Ved Grønland ligger ringselfangstene nå på rundt 40–45 000 dyr per år. Det er ingen kvotebegrensning av fangstene, men ringselen er fredet i hele året i naturreservatene og i yngleperioden ved Svalbard, og alle jegere må ha myndighetenes jakttillatelse. Tross mangelen på data antas dagens fangstuttak av arten å være bærekraftig.

I Okhotskhavet ble det tidligere drevet intensiv fangst av ringsel, mens underartene i både Østersjøen, Saimaasjøen og Ladogasjøen ble kraftig desimert i et forsøk på å skåne fiskebestandene. I dag er fangst på alle underartene kraftig redusert og under streng kontroll, men både bifangst i fiskerier og klimadreven reduksjon av isdekke byr på betydelige utfordringer.

Dagens forvaltning av ringsel i våre farvann skjer gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

• seler
• ekte seler