persisk litteratur

Iranernes eldste skriftlige minnesmerker er akemenide-kongenes innskrifter (500–300-tallet fvt.). De er skrevet i en modifisert kileskrift og består av kongelige proklamasjoner. Språket er gammelpersisk, basert på dialekten i Fârs i det sørvestlige Iran. Den største og mest kjente er Behistun-innskriften, hvor Dareios 1 (522–486 fvt.) beretter om sin kamp for å vinne tronen. De tekstene som er samlet i Avesta, zarathustrismens (se Zarathustra) hellige skrift, er likevel til dels eldre enn innskriftene, men den skriftlige overleveringen er fra middelalderen, basert på en muntlig tradisjon som var blitt bevart ned gjennom århundrene. En sentral plass har her Gatha-ene, liturgiske hymner som tilskrives profeten Zarathustra. I de såkalte Yasht-ene finner vi gjenklang av østiranernes rike episke og mytologiske diktning, som for en stor del kan føres tilbake til det ariske fellesskap og endog til indoeuropeisk tid. Noen vestiransk diktning er ikke overlevert fra oldtiden, men vi har indirekte vitnesbyrd om den blant annet i armensk diktning (se Armenias litteratur), hvor iranske motiver tidlig ble lånt.

Av tekster fra partisk (arsakidisk) tid er lite overlevert (se partere). Derimot har vi betydelige epigrafiske tekster fra sasanidisk både på partisk og mellompersisk i arameisk skrift, foruten på gresk og arameisk. På mellompersisk (pahlavi) har vi en rik religiøs zarathustrisk litteratur, for det meste fra sasanidisk og tidlig islamsk tid. Den består av både kommentarer til og oversettelser av Avesta og av selvstendige teologiske verker. Blant disse kan nevnes Denkard, en teologisk encyklopedi, Bundaheshn (Urskapelsen), en zarathustrisk kosmogoni og kosmologi, og Arda Viraz Namag, en skildring av en himmel- og helvetesfart, trolig gjennom mellomledd forbildet for Dante Alighieris Divina Commedia.

Vår kjennskap til den verdslige pahlavi-litteraturen er ufullkommen. Overlevert er Kârnâmag i Ardashir i Pâpakân (Krøniken om Ardhakhsher, sønn av Pâpak), en historisk roman om den første sasanidekongen. Gamle iranske heltesagn er berettet i Khvadâinâmag (Kongeboken), som oppstod mot slutten av sasanidetiden. Den er nå tapt, men ligger, med mellomledd, til grunn for Firdausis (Ferdousis) Shâhnâme. Både på mellompersisk og partisk har vi omfattende rester av manikeisk litteratur, blant annet hymner. Gresk og indisk litteratur ble også oversatt til pahlavi, og flere gammelindiske verker fant veien til Vesten via oversettelser til pahlavi.

Litteraturen fra de første århundrene etter den islamske erobringen er for det meste på arabisk. Zarathustrisk litteratur ble likevel fortsatt skrevet på pahlavi. Etter hvert vokste det frem et eget iransk litteraturspråk, nypersisk, i arabisk skrift og med mange arabiske lånord, som utviklet seg til å bli Vest-Asias viktigste litteraturspråk.

Etter den arabiske erobringen av Persia i perioden 636–651 var arabisk gjennom flere hundre år administrasjons- og skriftspråk i Iran, og flere av den arabiske litteraturens store navn er etniske persere, for eksempel Sibawayhi (død i 793), Abu Raihan al-Biruni og Avicenna. Men etter den gradvise svekkelsen av kalifenes makt og oppkomsten av uavhengige persiske fyrstedømmer begynte persene fra slutten av 800-tallet på ny å skrive på morsmålet sitt.

Med Ferdousis Shâhnâme, som ble avsluttet i 1010, ble det innledet en 500-års litterær blomstringsperiode med få sidestykker i verdenslitteraturen. Etter hvert spredte denne litterære høykulturen seg til hele det muslimske Østen, og persisk ble dannelses- og litteraturspråket i en iransk kulturkrets som strakte seg fra Balkan til Bengal.

Flere av de største persiske dikterne levde og virket utenfor Iran: Jalal al-Din al- Rumi i Tyrkia, Nezâmi i Kaukasus, Amir Khosrau (1253–1325) og Muhammad Iqbal i India. Denne litterære tradisjonen er fortsatt levende i Iran, Tadsjikistan og Afghanistan, og språket har endret seg forbausende lite siden Ferdousis tid. Hans Shâhnâme er (i originalversjonen) fortsatt populær lesning i dagens Iran.

Den nypersiske litteraturen inndeles gjerne i fem stilperioder:

1. Den khorasanske stil, rundt 900–1200
2. Den irakske stil, rundt 1200–1500
3. Den indiske stil, rundt 1500–1750
4. Den ny-khorasanske stil (bâzgasht), rundt 1750–1900
5. Den moderne periode, fra 1900

Den khorasanske stilen, rundt 900–1200, har navn etter Khorasan (Nordøst-Iran og de tilstøtende deler av Sentral-Asia og Afghanistan), der den oppstod, og der den arabiske innflytelsen var minst. Karakteristisk for denne perioden er sekulært innhold og en relativt enkel stil. Det første store navnet er Abu Abdullah Jafar Rudaki, som er blitt kåret til Tadsjikistans nasjonalpoet. Han går for å være «den persiske diktnings far», men den som virkelig fortjener denne betegnelsen, er Ferdousi, som i sitt epos Shâhnâme (Kongeboken) gjennom 60 000 vers med feiende rytme og klingende rim forteller Irans historie fra verdens skapelse til den siste Sasanidekeisers død i 751. Med dette verket skapte han ikke bare verdenslitteratur, men reddet samtidig Irans førislamske myte- og historietradisjon fra å bli glemt og gjengav iranerne deres nasjonale identitet. Har var seg sin misjon bevisst, som det fremgår av følgende vers fra Shâhnâme:

«Veldig har jeg strevet gjennom disse tretti år

Og med dette verk kalt det persiske språk tilbake til livet.»

Middelpersisk kulturtradisjon ligger også til grunn for Fakhr od-din Gorgânis romantiske epos Vis og Ramin fra rundt 1050. (Sannsynligvis stammer de europeiske fortellingene om Tristan og Isolde i siste instans fra samme middelpersiske kilde.) Elyas Nezâmi (1141–1209) fra Gandje i Aserbajdsjan er mesteren innen det psykologisk-romantiske eposet. Hans fem versromaner ble mønster for tallrike etterligninger i Iran, India, Sentral-Asia og Tyrkia og er oversatt til alle europeiske hovedspråk. Disse tre dikterne benyttet mathnavi-formen: fortellende dikt i parvis rimede vers.

Qasida-formen, lange dikt i monorim med en lyrisk innledning (ofte med erotisk innhold), etterfulgt av panegyrisk lovprisning av dikterens mesen, ble utviklet av til perfeksjon av Rudaki, Abolhasan Farrokhi (død i 1038), Abonnajm Manuchehri (død rundt 1040) og Ouhad od-din Anvari (død i 1170). Fra denne perioden stammer også de ekte delene av Omar Khayyams Rubaiyat.

Etter hvert flyttet det litterære tyngdepunktet seg vestover til Erâq-e Ajam, 'Persisk Irak' (Irak betegnet i middelalderen et område som strakte seg fra Bagdad til Esfahân.) Det som preger perioden, er fremkomsten av en rik sufi-litteratur samt utviklingen av ghazal-formen, det korte lyriske dikt med tvetydig, mystisk-erotisk innhold. I den lyrisk-erotiske innledningen til qasida-en som de khorasanske diktere hadde utviklet, fant sufiene et velegnet instrument til å uttrykke sjelens kjærlighet til, og lengsel etter, Gud. Den ble frigjort fra sitt panegyriske vedheng og har siden vært den mest populære persiske diktformen. Den første store sufidikteren var den meget produktive Farid ud-din Attâr (død rundt 1220), som foruten en svær divân (ghazal-samling) skrev flere mathnavi-dikt, deriblant Manteq ot-teir ('Fuglespråk'), den verdensberømte allegorien om fuglene som drar ut for å finne sin konge.

Den største av alle sufidikterne var Jalâl od-din Rumi (1207–1273), hvis store mathnavi-e ma'navi (Det åndelige mathnavi) er kjent som «sufienes bibel». Sheikh Mosharref od-din Sa'di kan kalles den persiske litteraturens Cicero. Han ansees å ha skrevet det fornemste persisk, og hans Rosenhagen (originalitttel Golestān, norsk oversettelse i 2006), livskloke prosafortellinger med innflettede vers, er gjennom århundrer blitt brukt som skolebok. Både Rumi og Sa'di dyrket ghazal-formen, men ghazalens ubestridte mester er Shams od-Din Hâfez hvis dikt allerede i hans levetid ble berømt over hele den iranske kulturkretsen, og som med god grunn er iranernes høyest elskede dikter. Det finnes nesten ikke en situasjon i livet som ikke lar seg beskrive slående med et riktig valgt sitat fra hans divan. Den siste store representanten for den irakske stil er den meget produktive og allsidige Abd ur-rahman Jami (1414–1492).

Sjiamuslimene hadde før 1500 kun utgjort et lite mindretall i Iran, men i 1501 kom det shiamuslimske Safavidedynastiet til makten i Iran, og sunnimajoriteten ble tvangsomvendt til sjiaislam. Dermed endret grensen mellom Iran og nabolandene seg fra å være en politisk til å bli en ideologisk grense, og den iranske kulturkretsen opphørte å eksistere som en kulturell enhet, selv om persisk i noen hundre år bevarte sin status som hele områdets kulturspråk. Størsteparten av de iranske forfatterne og dikterne flyktet fra den religiøse ensrettingen i Iran til de muslimske hoffene i India, der det utviklet seg en overlesset stil karakterisert av subtile og spissfindige ordspill, mens litteraturen i selve Iran stagnerte.

Fremtredende representanter for den indiske stil er Mohammad 'Orfi (1556–1591) og Mohammad Sâ'eb (1601/1602–1677). Begge var iranere som utvandret til India, og begge ble berømte i India, Sentral-Asia og Tyrkia, mens de er forblitt temmelig ukjente i sitt sjiamuslimske fedreland. Den mest berømte representanten for den indiske stil er likevel inderen Abd ol-qâder Bidel (indisk uttale Bedil, 1644–1721), hvis uhyre omfangsrike filosofiske dikt (147 000 vers) ble særlig populære i Tadsjikistan og Afghanistan, der det fortsatt finnes grupper som dyrker dem i ukentlige forsamlinger, bedilxwenânî, der diktene resiteres og diskuteres. I Iran er Bidel så godt som ukjent.

I annen halvdel av 1700-tallet oppstod det i Esfahân en litterær bevegelse som forkastet den kunstlede indiske stil og ønsket å vende tilbake til en uspolert khorasansk stil. Det fineste diktet i denne ny-khorasanske stil er utvilsomt Tarji'band av Ahmad Hâtef (død i 1803), som i færre enn 100 vers med lysende klarhet gir oss kvintessensen av sufienes mystiske budskap. Den betydeligste «ny-khorasaner» og 1800-tallets betydeligste persiske dikter er Habibollâh Qâ'âni (1808–1854), som er blitt kalt Irans Voltaire. Han brakte qasida-diktningen til et nytt høydepunkt. Hans Ketâb-e parishân er modellert etter Sa'dis Rosenhagen, men viser samtidig hans kjennskap til engelsk og fransk litteratur.

Den persiske klassiske diktning er enestående i verdenslitteraturen. Diktene i denne litteraturen kan ikke leses isolert, men inngår som deler i en stor bygning som hver enkelt dikter har vært med på å bygge, så å si ett stort Gesamtkunstwerk som kulminerer i Hâfez' Divân. Qasida-formen bygger på arabiske forbilder, men ellers er denne diktningen helt original. Den ble dyrket og etterlignet overalt i den iranske kulturkretsen, og både urdu-litteraturen i Sør-Asia og den osmanske litteraturen i Tyrkia kan beskrives som fortsettelser av de persiske litterære tradisjonene. Også i Vesten har den persiske diktningen satt spor etter seg, med Johann Wolfgang von Goethes West-östlicher Divan i Tyskland, Edward FitzGeralds Rubaiyat i Storbritannia, Heinrich Julius Manfred Alexander Seippels Sjønna på Elbursfjell i Norge og Coleman Barks' Rumi i USA.

Den moderne perioden karakteriseres først og fremst ved at prosalitteraturen er blitt viktigere enn poesien. Frem til 1900-tallets begynnelse hadde prosalitteraturen stått i skyggen av poesien. I de første århundrer foretrakk man dessuten å benytte arabisk til prosalitteratur, selv om mektig persisk prosa fantes allerede i Ghaznavidekrøniken til Abolfazl Beihaqi (død i 1077). Fra omkring 1200 begynte det likevel å vokse frem en betydelig prosalitteratur på persisk, som etter hvert mer eller mindre fortrengte arabisk i de fleste litterære sjangere (unntatt teologien). Særlig ble historieskrivningen dyrket, men vi møter også skjønnlitterære verker (fabler, eventyrsamlinger, ridderromaner), visdomsbøker («fyrstespeil»), memoarer, biografier og vitenskapelig og filosofisk-religiøs litteratur.

Irans første boktrykkeri ble etablert så sent som i 1812, og det varte nesten 100 år før moderne romaner og noveller av litterær verdi begynte å se dagens lys. Novellesamlingen Yek-i bud, yek-i nabud (Det var engang) av Mohammad Ali Jamâlzâde betegner det moderne gjennombruddet i persisk litteratur. Den best kjente 1900-tallsforfatteren er Sâdeq Hedâyat, kalt Irans Franz Kafka, hvis hovedverk Den blinde ugle (1937) også er oversatt til norsk. Fremtredende skjønnlitterære prosaister er Ali Mohammad Afghani (født 1925), Bozorg Alavi (1904–1997), Samad Behrangi, Sâdeq Chubak (1916–1998), Simin Dâneshvar (1921-2012), Mahmud Doulatâbâdi (født 1940), Mohammad Hejâzi (1901–1974) og Shahrnush Pârsipur (født 1946).

Feministpoeten Forugh Farrokhzâd og Sohrâb Sepehri, hvis dikt uttrykker et panteistisk og økologisk livssyn, er begge oversatt til en lang rekke språk, deriblant også til norsk.

Den islamske revolusjon i Iran i 1979 utviser mange paralleller til safavidenes maktovertakelse i 1501. Et stort antall intellektuelle emigrerte. Andre ble henrettet eller torturert i hjel i fengslene, slik som den fremtredende essayisten og litteraturhistorikeren Ali Dashti (1896–1984). Likevel ser det ikke ut til at den islamske revolusjonen har ført til litterær stagnasjon. Undertiden trives litteratur best under trykk, og siden 1979 har det trass i sensur og undertrykkelse vært en spennende litterær aktivitet og utvikling i Iran.

• arabisk litteratur
• Tadsjikistans litteratur
• Tyrkias litteratur
• Iraks litteratur
• Afghanistans litteratur
• Indias litteratur