opossumer

Pungdyrenes opprinnelse er litt uklar, men de hittil eldste fossiler er antakelig funnet i Nord-Amerika og er rundt 110 millioner år gamle. Opossumer skilte seg fra andre pungdyr for mellom 86-64 millioner år siden. Imidlertid ble mange arter utrydda for 11 millioner år siden, kanskje så mange som 90 %. Slektskapet innad i familien er ikke helt avklart og det oppdages stadig nye arter. I 1993 var 15 slekter og 63 arter kjent, i 2005 var tallene 17 slekter og 85 arter. I dag er antall kjente arter altså enda høyere, og antakelig vil flere nye arter oppdages i framtiden.

Opossumene kom tidlig til Sør-Amerika, hvor de mange artene utviklet seg. Først for 2,8 millioner år siden ble det en betydelig innvandring av placentadyr fra Nord- til Sør-Amerika, over landbroen som i dag er Mellom-Amerika. Samtidig spredte mange opossumer seg nordover. Hvilken betydning innvandringen av placentadyr til Sør-Amerika fikk for opossumene er uklar, men det store mangfoldet forsvant. I dag gjenstår bare tre familier, og to av disse inneholder kun få arter. Innvandring av slanger, spesielt grop-hoggormer, hadde kanske også stor betydning, fordi de spiser opossumer.

Opossumer har beholdt mange opprinnelige egenskaper fra de første pungdyrene, slik at de har flere svært konservative karakterer. I tillegg har de andre karakterer som er videreutviklet og svært variable. Deres kroppsform er temmelig lik. Alle har gripeføtter, der stortåa på bakføttene er motstående de andre tærne. Det er fem tær på alle føtter, alle unntatt stortåa har klør. Klørne stikker imidlertid utenfor tåa kun hos få arter, derfor kan de minne mer om negler. Bakføttene er lenger enn framføttene, slik at bakparten er høyere enn framparten når de går. De går på hele fotsålen.

Snuten er lang og spiss. Tennene er små og spisse, tilsammen er det 50 tenner. Ørene er uten pels og av middels størrelse. Øynene er relativt store, noe som tyder på et godt nattsyn. Endetarmen og urinlederne munner ut i et felles kammer, slik at det er én felles åpning til utsiden – en kloakkåpning.

De fleste artene er ganske små og veier mellom 20 og 500 gram. Kun de seks artene i slekten Didelphis veier mer enn ett kilogram. Den minste arten, Chacodelphys formosa, veier kun 10 gram, med kroppslengde 8–10 centimeter. Den største, virginiaopossumen Didelphis virginiana, kan veie 3 kilogram, med kroppslengde over 50 centimeter. Denne arten varierer imidlertid mye i vekt fordi den lagrer fett på kroppen, slik at de tyngste individer kan veie inntil 5 kg. Hos alle opossumer er hannen noe større enn hunnen. Hos arten med størst forskjell på hann og hunn, kan hannen veie nesten 70 % mer enn hunnen.

Halen er veldig lang hos mange arter, som regel lenger enn kroppen. Den utgjør mellom 60 og 180 prosent av kroppslengden. Hos kun få arter er halen kortere enn kroppen (altså kortere enn 100 %). Halen fungerer både som gripehale og balansestang. Den sikrer dyret når det klatrer og kan også brukes til å frakte reirmateriale med. Det finnes både trelevende og bakkelevende arter med lang hale, men som regel er den lengst hos de trelevende. Halen er så sterk at dyret kan henge etter den, enkelte arter kan endog klatre opp etter sin egen hale. Gripeevnen varierer dog mellom ulike arter. Artene i to slekter lagrer fett i halen, slik at den får en "gulrotlignende" form.

Pelsen er kort og tett hos de fleste artene og mangler dekkhår. Artene i slekten Didelphis har lange dekkhår over ullpelsen, de ser ofte mer rufsete ut. På ryggen er fargen som oftest ulike nyanser av brunt; både rødbrunt, gråbrunt og gulbrunt. Buken er lysere, oftest oransje, gulig eller helt kvit. De fleste artene er temmelig ensfarga på ryggsiden, men enkelte har mørkere striper. Mange har svarte ringer rundt øynene eller svarte striper over hodet. Hos de fleste arter er det meste av halen tynt behåret eller naken, en del har imidlertid pels på den innerste del av halen. Kun få arter har pels over hele halen. Noen mønstre i pelsen kan kun sees hos levende dyr, dette er pigmenter som forsvinner så snart dyret dør. Enkelt slike mønstre er fluoriserende.

Opossumer lever i svært mange ulike habitater, i omtrent alle som finnes i Amerika unntatt arktiske strøk. Spesielt mange arter lever i ulike skoger, inkludert regnskog. Enkelte arter er avhengige av et spesielt habitat, mens andre er generalister og kan leve i flere habitater. De har et like variert levevis. Det finnes arter som lever oppe i trærne, arter som lever på bakken og arter som svømmer i ferskvann. Alle artene klatrer i større eller mindre grad. De fleste artene er nattaktive, noe som vanskeliggjør studier av dem. Dagen tilbringer de i et skjulested eller hi, mens mesteparten av tiden utenfor hiet brukes til å lete etter mat. Hiet er ofte et hull i et tre eller et lignende hulrom, enkelte graver ganger i bakken.

Deres føde er like variert, men de fleste lever av frukt og smådyr som insekter. Frukt, frø, blomster, nektar og sevje spises når det er tilgjengelig, og opossumer har stor betydning som frøspredere. Virvelløse dyr som insekter, edderkopper, skorpioner, snegler og meitemakk er vanlig føde. Dessuten spiser opossumer virveldyr som små gnagere, fugler, amfibier, øgler og slanger. Artene i slekten Didelphis ser ut til å være immune mot giften til slanger og amfibier og dreper endog klapperslanger. Små arter spiser mest insekter og frø, mens større arter spiser mer frukt og store dyr. Luktesansen er svært viktig under matleting. Både mage og tarm er temmelig enkelt bygd og tarmen er forholdsvis kort, derfor må føden være ganske lettfordøyelig. Opossumer får mye av vannet de trenger gjennom føden, men drikker når vann er tilgjengelig.

Opossumer blir ofte beskrevet som trege og dumme, men i eksperimenter med læring kan de gjøre det bedre enn placentadyr. Opossumer kommuniserer med lyder, selv om de ikke har så mange forskjellige typer. Klikkelyder med tennene og hvesende lyder er vanlige. Lukt og duftstoffer er kanskje den viktigste formen for kommunikasjon. De har mange kjertler ulike steder på kropp og hode. Begge kjønn duftmarkerer, men hannen gjør det oftere enn hunnen. Dette gjør de ved å gni seg mot og presse magen mot underlaget. Andres duftmarkeringer undersøkes grundig, de både snuser på dem og berører dem med snuten. Det meste av kunnskapen om dette kommer imidlertid fra kun én enkelt art, Monodelphis domestica, som brukes som forsøksdyr i laboratorier. Opossumer er ikke spesielt sosiale og lever alene, med unntak av mødre med unger. Hos enkelte arter kan flere hunner dele på et hi.

Både tropiske og tempererte arter kan gå i dvale, da de senker kroppstemperaturen med mellom 6 og 24 grader Celsius. Dette er en tilpasning til å overleve dårlige tider da det er lite mat å finne. Opossumer har kort levetid, sjelden lenger enn 1,5 år.

Vannopossumen Chironectes minimus er en helt spesiell opossum både i utseende og levevis. Den svømmer under vann og finner det meste av maten i vannet.

De aller fleste artene lever i Sør-Amerika, mens tolv arter er utbredt i Mellom-Amerika nord til det sørlige Mexico. Kun én art lever i Nord-Amerika, virginiaopossumen, som er utbredt i Mellom-Amerika, Mexico og det sørøstlige USA. Dessuten finnes den nordover langs vestkysten av USA opp til det sørligste Alaska og enkelte områder i Canada. Utbredelsesområdet til ulike arter varierer svært mye i størrelse. Enkelte har en svært begrenset utbredelse, mens andre finnes over store områder. Mange arter synes å forekomme i lave tettheter.

Opossumer kan være bærere av flere ulike parasitter som gir sykdommer. De har mange fiender; både slanger, rovpattedyr og rovfugler. Det drives også «sportsjakt» på dem flere steder, de fleste artene er for små til å utgjøre føde for mennesker. Store arter er brukt i tradisjonelle retter, men smaken synes sjelden å behage. Virginiaopossumen blir jakta på for pelsen i USA, i perioden 1933–1995 ble hele 50 millioner skinn solgt (dette tallet kan være underestimert). Antall pelser for salg har siden gått sterkt ned, i takt med prisen på pelsen. Denne artens store formeringsevne gjør at den tåler høy beskatning og dødelighet. Også i Sør-Amerika har opossumer blitt fanga og pelsen eksportert, men i mindre omfang. Tre arter holdes i fangenskap for medisinske studier, de har flere egenskaper som gjør dem nyttige. En av disse artene, Monodelphis domestica, blir også solgt som «kjæledyr» i USA.

Tap og ødeleggelse av habitatet, særlig nedhogging av skoger og forurensning av ferskvann, er de største truslene. Innførte arter er også en trussel. Flere arter er habitat-spesialister og tåler dårlig at habitatet endres, dette gjelder spesielt for arter som lever i skog. Fortsatt er de fleste artene klassifisert som ikke truet (LC), det gjelder 70 prosent av artene som er vurdert. Tre arter er klassifisert som nær truet (NT), seks arter er sårbare (VU) og to arter er kritisk truet av utryddelse (CR). En av de sistnevnte kan være utryddet, den er ikke funnet siden 1899.

Én art er klassifisert som utryddet (EX), den er kun kjent fra ett enkelt individ som ble innsamlet i 1962 i Argentina. Den er aldri sett siden. Kunnskapen er svært mangelfull for mange arter, og det er behov for taksonomiske gjennomganger (revisjoner). Utviklingen er uansett ikke god, og det kan være nødvendig å oppgradere mange arters status til en mer truet kategori.

• pungdyr

• Astúa, D. 2015. Family Didelphidae (opossums). S. 70-186 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.
• Voss, R.S. & Jansa, S.A. 2021. Opossums. An adaptive radiation of new world marsupials. Johns Hopkins University Press, Baltimore.