nyckelharpa

Blant instrumentforskerne finnes det ulike meninger om hvor gammel nyckelharpa er og hvor den har sin opprinnelse. Instrumentet har hatt sin sterkeste forankring i nordlige deler av Uppland, hvor man kjenner til spill på nyckelharpa fra begynnelsen av 1600-tallet. Instrumentet har gjennom årene gjennomgått flere forandringer og finnes derfor i ulike varianter. Eldst er trolig den såkalte gammelharpa, som antas være utviklet på 1600-tallet fra sorbiske feler og den saksiske bondelira. Andre forskere mener imidlertid at instrumentet er mye eldre og representerer en videreføring av de europeiske tangentfelene, som er kjent fra ulike avbildninger, spesielt innen kirkekunsten, helt tilbake til 1300-tallet.

På 1600-tallet fantes nyckelharpa også i Tyskland, Danmark og Norge. Instrumentet fikk imidlertid aldri noen særlig utbredelse i disse landene og ble gradvis erstattet av andre instrumenter. Det samme skjedde etter hvert i Sverige, med unntak av i Uppland. Her ble tradisjonen holdt i hevd helt fram til omkring 1920, da nyckelharpa-spillet også her begynte å gå sterkt tilbake.

Den såkalte folkemusikkbølgen, som i Sverige startet på slutten av 1960-tallet, førte sammen med en avhandling om instrumentet av musikkforskeren Jan Ling til en sterkt fornyet interesse for nyckelharpa på 1970-tallet.

På 1700-tallet ble gammalharpa erstattet av enkelbasharpa, som vanligvis har én rad med tangenter, én melodistreng, én eller to bordunstrenger og 6–13 resonansstrenger. Denne typen ble igjen på 1800-tallet avløst av den relativt like kontrabasharpa, som imidlertid hadde to melodistrenger og dermed skapte flere musikalske muligheter. En videreutvikling av denne typen var kontrabasharpa med dubbellek (Österbyharpan), som har to tangentrader, vanligvis tre melodistrenger, to bordunstrenger og 9–10 resonansstrenger. Denne harpetypen ble på 1860-tallet etterfulgt av silverbasharpa (C-durharpa, tenorharpa), også den med to tangentrader og vanligvis 9-10 resonansstrenger. Men silverbasharpa har kun to melodistrenger, plassert nærmest tangentene, samt to bass- eller bordunstrenger.

Omkring 1930 utviklet spelemannen August Bohlin fra Uppland den kromatiske nyckelharpa, som har tre rader med tangenter, men mangler bordunstrenger, noe som gjør det mulig å spille i alle tonearter. Den har samme kroppsform som silverbasharpa, men flere tangenter.

Den som har gjort mest for å fremme den kromatiske nyckelharpa også utenfor Uppland, er spelemannen, komponisten og instrumentmakeren Eric Sahlström (1912–1986). I dag er det denne formen for nyckelharpa som dominerer innen svensk folkemusikk. Men det finnes også utøvere som spiller på de eldre typene nyckelharpa og utøvere som eksperimenterer videre med den moderne kromatiske nyckelharpa.

I 1996 henla den svenske riksdagen et forslag om at nyckelharpa skulle utnevnes til offisielt nasjonalinstrument. I 2022 nominerte den svenske regjeringen nyckelharpas nettverk til Unescos register over gode metoder for å trygge den immaterielle kulturarven.

Ved siden av August Bohlin og Eric Sahlström har særlig Ceylin Wallin, Hasse Gille, Leif Alpsjö, Esbjörn Hogmark og Peter Hedlund bidratt sterkt til å gjøre nyckelharpa kjent. I Tobo i Uppland er det etablert en egen institusjon, Eric Sahlström Institutet, som skal promotere nyckelharpa både i Sverige og internasjonalt.

Av yngre utøvere må særlig Åsa Jinder, Johan Hedin, Olav Johansson og Emilia Amper trekkes fram.

I Norge opptrer både hardingfelespilleren Annbjørg Lien og fiolinisten Åshild Breie Nyhus med nyckelharpa.

• folkemusikk
• Musikk i Sverige
• musikk