Hardingfele er en norsk feletype som minner om den vanlige europeiske fiolinen. Den ble utformet i Hardanger på 1600-tallet og ble etter hvert et av de viktigste instrumentene i norsk folkemusikk.
En rekke felemakere har opp gjennom årene påvirket utformingen av hardingfela. I tillegg har dyktige felespillere som blant andre Myllarguten, Sigbjørn Bernhoft Osa og Knut Buen betydd mye for populariteten til hardingfela rundt om i landet.
Hardingfela er som regel noe mindre enn den europeiske fiolinen. Den er mer hvelvet i formen, halsen er kortere og stolen flatere. I tillegg er hardingfela rikt utsmykket. Både fiolinen og hardingfela har fire strenger som man spiller på. Hardingfela har i tillegg flere understrenger som klinger sammen med spillestrengene og gir en bordunklang, selv om man ikke stryker direkte på dem. Understrengene løper fritt under gripebrettet og blir satt i svingninger ved at man stryker på overstrengene. Dette er med på å gi hardingfela den store og særpregede klangen. Hardingfelene har opp gjennom årene gjerne hatt mellom to og seks understrenger. I dag er fire eller fem understrenger det mest vanlige.
Spillet karakteriseres ved utstrakt bruk av tostemmig spill med mye dobbeltstrøk og hyppig bruk av ornamentikk. Mens det var de mannlige utøverne som dominerte tidligere, er mange av de mest lovende felespillerne nå kvinner.
Som del av de sterke nasjonalromantiske strømningene utviklet hardingfela seg i løpet av siste halvdel av 1800-tallet til å bli en form for nasjonalsymbol som markerte norsk egenart i forhold til våre naboland. Mange har derfor betraktet hardingfela som et norsk nasjonalinstrument. Hardingfelemusikken har samtidig inspirert en rekke komponister.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.