Lysning er et sentralt begrep i Martin Heideggers filosofi. Det er Heideggers begrep for sannhet, og inntar en stor plass innenfor Heideggers ontologi, tenkningsbegrep og kunstfilosofi. Begrepet kommer fra det tyske ordet Licht, 'lys'.
tysk Lichtung
I filosofien er det store diskusjoner rundt hvorvidt Heideggers begrep om Lichtung bidrar til klargjøring av hva vi mener med begrepet sannhet.
Å knytte erkjennelse og forståelse til lys har vært et vesentlig bilde i vestens filosofi helt fra antikken. Begrepet lysning kan særlig ses på som en videreføring av lysmetaforikken i platonsk og nyplatonsk filosofi.
Hos Heidegger er lysning et begrep for sannhet. Lysning er dermed noe som gjør det mulig for mennesket å forstå verden. Det åpner opp verden for oss og gjør erkjennelse og forståelse mulig. Derfor er sannhet mer enn å komme med «sanne» (gyldige eller riktige) utsagn om noe bestemt i verden. Sannhet skjer, kan Heidegger si, fordi lysningen åpner opp væren for oss. Lysning er derfor en hendelse for mennesket.
Begrepet kan ikke defineres eksakt fordi det ikke står til menneskets disposisjon at lysning skjer. Med en slik tanke vil Heidegger forstå sannhet som del av værens historie og rive sannhetsbegrepet løs fra en altfor subjektorientert (og moderne) filosofi. Heidegger forstår sin filosofi som veier til væren. Væren trer i Heidegger tenkning frem som lysning, og blir til det tenkverdige i filosofien.
Lysning har en verbal betydning som betegner at noe trer inn i det åpne rom og blir erkjennbart som noe sant. I Væren og tid (1927) viser Heidegger hvordan mennesket er lysning i kraft av å være Dasein: å eksistere her og nå, og gjennom det forstå verden.
For Heidegger skjer lysning, altså sannhet, når noe trer ut av det skjulte. Han knytter denne forståelsen av sannhet til det greske begrepet aletheia, som betyr at noe blir avdekket. Noe trer frem som noe for oss, og med dette kan vi stille oss inn i sannheten. I sin filosofi forsøkte Heidegger å åpne opp for at lysning kan skje og bli førende i filosofisk tenkning. Å gripe det skjulte som en del av hvordan lysningen trer frem ble svært viktig i Heideggers filosofi etter Væren og tid.
Heidegger brukte begrepet i ulike sammenhenger, men særlig innenfor poesi og kunst. Kunst kan åpenbare verden for oss, og dermed ta del i lysning som sannhetshendelse. Denne tanken er viktig i Kunstverkets opprinnelse (1936). Også her er lysning en hendelse, mer enn en stadfestelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.