lederstil

Ledelse som er mest orientert mot produktivitet og hvordan oppgavene blir utført, kalles dermed oppgaveorientert. Når en leder er særlig orientert mot menneskene i organisasjonen og deres utvikling og trivsel, omtales dette som en personorientert eller relasjonsorientert lederstil. Mens den førstnevnte stilen virker strukturerende, kan den andre hovedstilen sies å være preget av omtanke. En deltakende lederstil innebærer at lederen legger til rette for deltakelse fra medarbeidere og arbeidsgrupper i beslutningsprosesser. En endringsorientert lederstil omfatter lederatferd som er orientert mot utviklingsmuligheter og som fremmer vilje og kapasitet til endring. De ulike hovedstilene kan egne seg i ulike situasjoner.

Lederatferd og lederstil var i søkelyset for ledelsesforskere fra midten av 1900-tallet og framover, og det ble gjort flere store arbeid med å kartlegge hva slags atferd som skapte resultater for en organisasjon. Fram til dette handlet ledelsesteorier mye om lederens personlige, medfødte egenskaper og iboende egnethet til oppgaven – noe man er. Ved å utforske ledelse som observerbar atferd gjorde man ledelse om til noe man gjør, noe som kan måles, evalueres og læres gjennom trening.

Særlig er studiene som ble gjort ved University of Michigan og Ohio State University i USA på 1940- og 1950-tallet, kjent for denne tilnærmingen. Disse undersøkelsene har hatt stor og varig innflytelse innenfor ledelsesforskningen og blir fortsatt omtalt i lærebøker om ledelse og organisasjonspsykologi. Nyere ledelsesteori har bygget videre på disse studiene, noe den endringsorienterte lederstilen er et eksempel på.

• ledelse
• endringsledelse

• Arnulf, J.K. (2012). Hva er ledelse. Oslo: Universitetsforlaget.
• Brochs-Haukedal, W. (2017). Arbeidspsykologi og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget.
• Martinsen, Ø.L. (2019). Perspektiver på ledelse (5. utg.). Oslo: Gyldendal.
• Saksvik-Lehouillier, I. og Vaag, J.R. (2020). Praktisk organisasjonspsykologi. Oslo: Gyldendal.