krig (avverging av krig)

Andre Haagkonvensjon av 1907 (Porter-konvensjonen) forbyr bruk av væpnet makt til inndrivelse av kontraktmessig gjeld.

Folkeforbundspakten (1919) erklærte enhver krig eller trussel om krig, enten den umiddelbart angikk noen av forbundets medlemmer eller ikke, for å vedkomme hele forbundet. Derfor skulle statene ta de skritt de anså egnet til å sikre fred på en effektiv måte (artikkel 11). Hvis et medlem av forbundet gikk til krig i strid med sine plikter etter pakten, skulle denne staten ansees for å ha begått en krigshandling mot alle andre medlemmer av forbundet. Disse skulle da stå solidarisk sammen mot vedkommende stat og tvinge den til å respektere pakten ved sanksjoner mot angriperstaten (artikkel 16). Da det 1935 ble vedtatt sanksjoner overfor Italia i anledning av angrepet på Etiopia, viste det seg imidlertid at bestemmelsene ikke stod sin prøve.

Ved Briand–Kellogg-pakten 1928 ble det uttrykkelig gitt avkall på krig som middel til løsning av internasjonale konflikter. Seksti stater sluttet seg til denne pakt.

I henhold til pakten for De forente nasjoner (1945) er det i første rekke Sikkerhetsrådet som har til oppgave å hindre at tvister mellom statene setter den internasjonale fred eller sikkerhet i fare. Statene er forpliktet til å løse tvister på fredelig vis, og Sikkerhetsrådet kan gripe inn med maktmidler, også væpnet makt, hvis dette ikke skjer. Men en slik beslutning er betinget av enstemmighet mellom stormaktene. Det er også inngått en rekke bilaterale og multilaterale avtaler der partene uttrykkelig forplikter seg til ikke å bruke væpnet makt mot hverandre.

I dag gjelder det et generelt folkerettslig maktforbud, som innebærer at bruk av militær makt mot en annen stat er forbudt med mindre det gjøres i selvforsvar eller med autorisasjon fra Sikkerhetsrådet.

• krig
• krigens folkerett