kloakkanlegg

Kloakknettet settes sammen av hovedkloakk, som også kalles samlekloakk, og de mindre bikloakker. Ved kupert terreng deles nettet opp i: 1) avsnitt med naturlig fall, og 2) distrikter der pumping er nødvendig. Nå anvendes mest automatisk pumping med elektrisk kraft. Ved flatt terreng samles kloakkvannet på dypeste sted og pumpes videre.

Man skjelner mellom kombinert kloakksystem og separatsystemet. Det kombinerte system var tidligere mest anvendt; men etter at kravet til rensing av kloakkvann er blitt strengere, er det ønskelig å benytte separatsystemet. Ved kombinertsystemet ledes både kloakkvann, takvann, gatevann og drensvann i samme rørledning. Ved separatsystemet ledes kun forurenset vann fra boliger og ervervsvirksomhet (spillvann) i en tett rørledning frem til renseanlegg. Det forholdsvis rene regnvannet bortledes enten via naturlige drens- og bekkesystemer eller via separate overvannsledninger. Kombinert system krever overløp foran renseanleggene for å hindre overbelastning under regnvær. Overløpene fører til stort tap av forurensninger utenom renseanleggene.

• Les mer om vannrensing og spillvannsledninger.

Mindre kloakker utføres som regel av runde glaserte leirrør, sement- eller betongrør, mens større enten mures eller støpes av betong eller armert betong på stedet, eller settes sammen av ferdige lameller som graves ned i grunnen.

En hovedfordring til kloakkene er at de er tette, så ikke grunnen infiseres. Kummer anbringes i avstander på ca. 60 m for ettersyn og rensing. Kloakkprofilet er rundt eller eggformet. Dybden retter seg etter bebyggelsen.

Hvis terrengforholdene tillater det, bygges kloakken selvrensende, dvs. at vannet minst én gang i døgnet kan oppnå en hastighet på minst 0,6 m/s, så det river med seg materiale som har avleiret seg. Er ikke kloakken selvrensende, må man innrette seg med regelmessig rensing, ofte automatisk. Spillvannmengden bestemmer kloakkens minste fall, regnvannmengden dimensjonene. Å utføre kloakkene så store at de kan oppta selv det største regnskyll, lar seg teknisk og økonomisk ikke forsvare. Man dimensjonerer for hvert enkelt tilfelle etter den skade som et regnskyll av særlig store dimensjoner vil medføre og innretter seg med overløp på ledningene.

I antikkens Hellas var kloakker en sjeldenhet, men det er mulig at en del av de nettverk av sisterner og avløp som er funnet under utgravningene i de minoiske palassene på Kreta, kan ha vært kloakkanlegg. Det fantes et anlegg i Pergamon i Lilleasia (200-årene fvt.), og i mange romerske byer var kloakkanleggene godt utbygd. Oldtidens mest kjente kloakkanlegg var Cloaca Maxima i Roma, som var 3,6 meter bred og 4,2 meter høy.

Den moderne kloakkteknikk oppstod i Storbritannia på begynnelsen av 1800-tallet samtidig med industriens oppsving. De første større kloakkanlegg skriver seg fra tiden omkring 1840.