kjønnsforskning

En viktig milepæl i utviklingen av norsk kjønnsforskning var beslutningen til Rådet for samfunnsvitenskaplig forskning om å oppnevne et utvalg som skulle utrede forskning om kvinner i ulike samfunnsvitenskapelige disipliner i 1974. Dette skjedde like før FNs internasjonale kvinneår i 1975. Utvalget var kvinnedominert, en sjeldenhet på den tiden; hele elleve av femten medlemmer var kvinner. De største samfunnsvitenskapelige disiplinene var representert med blant andre Kirsti Bull fra rettsvitenskap, Lisbet Holtedahl fra sosialantropologi, Kari Skrede fra sosialøkonomi, Gunhild Hagesæther fra pedagogikk og Hanne Haavind fra psykologi. Flere av de kvinnelige forskerne var identifisert med den voksende kvinnebevegelsen. Mange av medlemmene var derfor opptatt av å inkludere et fagkritisk blikk på hvordan kvinner og kvinnespørsmål ble behandlet i de ulike disiplinene.

De kvinnesaksidentifiserte medlemmene i utvalget var opptatt av å skape forståelse for kvinnebevegelsens hovedpoenger innad i akademia blant forskere som anså kvinneforskning som politisk styrt og en trussel om fri forskning. Metodekritikken forsøkte å dokumentere at mannlige perspektiver var innebygd i etablerte vitenskapsdisipliner og dermed tatt for gitt. Utvalget forsøkte dermed å si noe mer analytisk dyptpløyende enn at det trengs mer forskning på kvinner. Det fagkritiske prosjektet var inspirert av datidens kvinnebevegelse og den nyeste angloamerikanske kvinneforskningen.

En fellesnevner for både den politiske kvinnebevegelsen og kvinneforskningen var altså en fornyet interesse for de sosiale og kulturelle aspektene ved kvinners liv, og da særlig problematisering av det som ble sett på som «naturlige» og selvsagte sannheter om forutbestemte sammenhenger mellom kvinners kropper, psyke og levekår og posisjon i samfunnet. Kjønnsforskningen skulle utfordre rådende perspektiver og kritisk analysere kvinners levekår for å bidra til likestilling og politisk endring.

To medlemmer trakk seg fra utvalgets utredning, fordi de mente at rapportens anbefalinger la opp til at forskningsprioriteringer skulle dirigeres av politiske mål om likestilling. Utvalget publiserte i 1976 sin utredning «Forskning om kvinner: En utredning om muligheter og behov for samfunnsvitenskapelig forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet».

Utvalgets utredning fra 1976 anbefalte at Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) opprettet et sekretariat for kvinneforskning. Dette skjedde i 1977, under ledelse av psykolog Hanne Haavind. Sekretariatet hadde stor betydningen for institusjonaliseringen av den norske og nordiske kvinne- og kjønnsforskningen ved å legge til rette for både formelle og uformelle nettverk av akademikere som var interessert i kjønnsforskning.

I perioden 1982 til 1987 utga Universitetsforlaget serien «Kvinners levekår og livsløp», redigert av Helga Hernes. Målet med serien var å fremheve sentrale vitenskapelige bidrag innen norsk forskning på kvinners levekår, som sprang ut av NAVFs forskningssatsing på slutten av 1970-tallet. Flere av de totalt 17 bøkene som ble utgitt i serien har fått stor betydning for norsk kjønnsforskning, blant annet Helga Hernes' Staten – kvinner ingen adgang? og Tove Stang Dahls to bind om kvinnerett.

I løpet av 1980- og 1990-årene ble det utviklet et utstrakt forskningssamarbeid både mellom de nordiske landene og på tvers av faggrenser. I dag finnes nærmere 20 kvinneforskningssentre i de nordiske landene, og i alle landene utgis det ett eller flere nasjonale tidsskrifter for kvinne- og kjønnsforskning. I Norge ble tidsskriftet Kvinneforskning etablert i 1977. Det endret navn i 2005 til Tidsskrift for kjønnsforskning, og det utgir hovedsakelig artikler på norsk, men også dansk, svensk og engelsk.

I 1996 ble det første tverrfaglige kjønnsforskningsprogrammet i Forskningsrådet startet opp under navnet Kjønn i endring: institusjoner, normer, identiteter. Målet med denne satsingen var todelt; den skulle styrke kvinne- og kjønnsforskningen som et selvstendig forskningsfelt, samtidig som det skulle bidra til å styrke forskning på kjønn innad i de ulike vitenskapsgrener. Felles for begge satsingene var finansiering av doktorgrader, slik at rekrutteringen til norsk kjønnsforskning økte. Det var også et uttalt mål at kvinneforskningen i økende grad skulle integrere forskning på tilgrensende tema som skeiv seksualitet og mannsforskning. Frem til avslutningen av forskningsprogrammet i 2001 hadde totalt ti doktorgrader blitt finansiert, i tillegg til ti postdoktor- og kvalifiseringsstipend. I tillegg ble det lagt vekt på å legge til rette for å bygge forskningsnettverk gjennom seminarer. Denne satsingen ble både den første og siste store finansieringssatsningen på tverrfaglig kjønnsforskning i Norge.