Kiselalger fotografert i scanning-elektronmikroskop. Et skall av Thalassiosira angulata omgitt av Skeletonema costatum fra Oslofjorden, forstørret cirka 1300 ganger.
Nitzschia bicapitata fra Atlanterhavet utenfor Nordvest-Afrika, forstørret crika 6000 ganger.
Kiselalger er en gruppe (rekke) med oftest brunfargede mikroskopiske, encellete alger med en særegen cellevegg av kiselsyre (glass). De kan forekomme fritt i vannmassene eller sitte fast som belegg på for eksempel tang og tare.
kj'iselalger
Celleveggen består av to skall som passer sammen som eske og lokk. Noen kiselalger har runde cellevegger og ligner på runde kakebokser, andre har avlange (pennate) cellevegger. De mikroskopiske skallene har en detaljert finstruktur, med detaljer som bare er synlige i elektronmikroskop.
Det skilles mellom runde former med radiær symmetri (klasse Mediophyceae) og avlange former med symmetri om en linje (klasse Bacillariophyceae). De ulike artene kan skilles fra hverandre på utforminga og detaljene i kiselskallet, utspringende strukturer som pigger og børster samt koloniform.
Formeringen skjer ved todeling av cellene. De to dattercellene får hver ett av morcellens skall, det motstående skallet nydannes. De nye skallene dannes inne i cellen, og den ene dattercellen blir derved mindre enn morcellen. Ved gjentatte delinger fortsetter denne reduksjonen inntil en viss minimumsstørrelse. Deretter dannes det en mye større auxospore som blir til en ny celle med maksimale skalldimensjoner.
Auxosporedannelsen er vanligvis resultat av en kjønnet formering som kan være isogam, anisogam eller oogam. De vegetative cellene er diploide med reduksjonsdeling ved dannelsen av kjønnscellene.
Kiselalger finnes i alle typer fuktige biotoper, også ved lave temperaturer som isalger i polare strøk. Cirka 10 000 arter er kjent fra fuktig jord, fra fersk- og saltvann som planktonorganismer og fastsittende på andre alger, på sjøbunnen eller langs strandkanten, og fossilt for eksempel i kiselgur.
De fleste frittlevende artene kan ikke bevege seg, og flyter med havstrømmene. Noen arter kan flytte seg på fast underlag ved plasmastrømmer i en renne, raphe, langs celleoverflaten, men flageller finnes bare hos gameter (ved kjønnet formering).
Kiselalgene er de viktigste primærprodusentene i våroppblomstringen i våre farvann, og danner således næringsgrunnlaget for sekundærprodusenter som pelagiske krepsdyr, som igjen er næringsgrunnlag for fisk. Vanlige slekter i plankton er Thalassiosira, Chaetoceros, Pseudo-nitzschia i havvann, og Melosira og Asterionella i ferskvann.
Kiselalger er en algetype som spiller en betydelig rolle i omsetningen av kiselsyre.
Kiselsyre tilføres bunnen av verdenshavene ved at skall fra døde, planktoniske kiselalger sammen med radiolarier, kiselflagellater og kiselnåler fra svamper synker til bunns. Diatoméskall dominerer i de kalde klimasonenes havbunnsavsetninger. Kiselgur er dannet overveiende av diatoméskall avsatt i ferskvann, særlig fra tertiær.
Fossile kiselalger er kjent tilbake til juratiden. De spiller en betydelig rolle i mikropaleontologien, særlig for aldersbestemmelse av dyphavssedimenter. Mange er meget følsomme med hensyn til vannets saltholdighet (saltvannsfomer, brakkvannsformer og ferskvannsformer), og de brukes derfor i en rekke paleoøkologiske studier. Et eksempel er studiet av kystnære avsetninger fra kvartær, der slike arter benyttes til å gi opplysninger om endringer i strandlinjenivået.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.