Den kinesiske kokekunsten kan, både når det gjelder alder, teori og praktisk utøvelse, sidestilles med den klassiske europeiske. Matkulturen har svært lange tradisjoner. Allerede fra omkring 500 fvt. finnes nedtegnelser angående den kulinariske interessen i landet, blant annet fra filosofen Confucius.
En del grunnregler er felles for det kinesiske kjøkken: balanse er helt avgjørende, særlig mellom ris og annen stivelsesholdig mat på den ene siden og kjøtt og grønnsaker på den annen. Landets egne begrensninger, slik som mangelen på brensel, har også formet kokekunsten. Det har ofte vært nødvendig med rask fritering av finskårne råvarer. Dette har gått på bekostning av koking og tillaging i ovn.
Fellesnevnere for hele Kina er at melkeprodukter og storfekjøtt spiller en ubetydelig rolle i matlagingen siden man ikke har hatt mulighet til å bruke dyrket mark til beite. Svinekjøtt er det kjøttet som blir mest brukt; griser kan ales opp av bønder med små jordeiendommer. Man benytter også i hele landet nøtter (peanøtter, hasselnøtter, valnøtter) som en del av rettene, og måltidene ledsages av mer eller mindre sterk te.
Likevel er det store forskjeller i kjøkkentradisjonene. Klimaet og beskaffenheten har inndelt landet i fire hovedkjøkken: sør, øst og langs kysten, vest og sentrale Kina, nord og nordøst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.