innvandringsteorien

Keyser begrunnet sin såkalte innvandringsteori, som han hadde arbeidet med og forelest over siden 1828, i Om Nordmændenes Herkomst og Folke-Slægtskab, trykt i sjette og siste bind av Samlinger (1839). Teorien gikk ut på at Norge og den nordlige delen av Sverige var blitt befolket fra nord og derfor var sant «norrønt», en betegnelse Keyser begynte å bruke parallelt med «oldnorsk». Danmark og Sør-Sverige var derimot befolket av tyske stammer fra sørøst, og grensen mellom de to folkeslags innvandring skulle ha gått ved sjøene i Götaland og Göta älv. Den nordlige erobringen skulle senere ha fortsatt sørover til de danske øyer og underlagt disse områdene oldnorsk eller «norrøn» innflytelse.

Selv om denne teorien var fundert på grundig granskning av språklige kilder, deriblant tyske og russiske, overså Keyser at hans materiale var altfor tynt og usikkert, medførte gale tidsaspekter og helt manglet støtte i arkeologiske funn. Som avhandlingens viktigste resultat står selve utskillelsen av det norske folket som en særegen historisk enhet.

Enda begrunnelsen for ideen var teoretisk feilslått, åpnet den for større avstand til den danskpregede høykulturen og for en selvstendiggjøring av det nasjonale historiefaget. Keyser fulgte i 1847 opp sin teori med en forelesningsrekke om Nordmændenes Videnskabelighed og Literatur i Middelalderen, der han fremstilte den gamle norrøne diktning som en norsk litteratur.

Innvandringsteorien ble videreutviklet og nærmere begrunnet av Peter Andreas Munch. Rammen var gitt ved et hovedskille innenfor den germanske stammen mellom en nordlig og sørlig (det vil si nordisk og tysk) folkegruppe, som i den eldste germanske folkevandring i de siste århundrene fvt. hadde fulgt ulike innvandringsveier til noe ulik tid fra sitt urhjem mellom elvene Ural og Volga. Sørgermanerne dro mot vest til sørsiden av Østersjøen, den nordgermanske gruppen noe senere langs en nordligere vei, dels over Bottenhavet til Sverige, dels gjennom Finnmark eller langs kysten til Nord-Norge. Munch hevdet at det opprinnelig var tre germanske folkegrupper, og at goterne preget den tidlige bosetningen i de sørlige områder i Norden, inklusive deler av Norge. Et viktig ledd i teorien var at den norrøne innvandringen skjedde senere og til områder uten noen tidligere bosetning.

Teorien forklarte både de språklige og samfunnsmessige forskjellene man mente å finne innenfor de germanske og nordiske områdene. Den norrøne innvandringen fra nord var nødvendig for å forklare at man fant de «reneste» nordiske språkformene i de nordlige områdene. Det at den norrøne bosetningen skjedde i tidligere ubebodde områder, gav forklaring på de opprinnelig «demokratiske» samfunnsformene i det som ble Norge og Sverige, det vil si den overveiende likhet i status og makt mellom innbyggerne. Tilsvarende kunne historiske språk- og samfunnsforhold i Danmark og Sør-Skandinavia forklares som resultat av at rent nordiske folk fra nord hadde trengt sørover og fordrevet eller undertvunget den eldre gotiske befolkningen. Språket i disse områdene var derfor mindre «rent» nordisk og samfunnsforholdene mindre «demokratiske».

Munch foretok også mer inngående studier av bosetningens bevegelse i Norge etter innvandringen, hvor han blant annet støttet seg til sine geografiske kunnskaper og fremhevet kildenes omtale av Håløygriket som indisium på en tidlig politisk organisering i nord. Oppfatningen av språkforholdene i Norden i historisk tid og den terminologiske striden om betegnelsen av språkene og av den norrøne litteraturen må forstås ut fra den vekten som ble lagt på de språkhistoriske forskjellene og på de enkelte språkenes selvstendige utvikling. Dette gjør det misvisende å tale om et nordisk fellesspråk i historisk tid og betyr at man må betrakte de tre hovedspråkene oldnorsk, oldsvensk, og olddansk som særskilte språk, og betegne respektive litterære dokumenter tilsvarende.

I tolkningen av den videre utviklingen av samfunnsforholdene i Norge i middelalderen skiller Munch seg fra Keyser ved den vekt han legger på slektsaristokratiet og på motsetningen mellom dette aristokratiet og kongemakten. Det er svekkelsen av dette aristokratiet som blir avgjørende for «Norges nedgang» i senmiddelalderen. Med dette foregriper Munch synsmåter som senere ble sentrale blant annet hos Ernst Sars.

• historie
• historiografi
• Norges historie

• «Norsk historieskrivning» – artikkel hos Norgeshistorie.no