impresjonisme (billedkunst)

Navnet 'impresjonisme' ble først benyttet nedsettende av journalisten Louis Leroy i bladet Le Charivari etter den første impresjonist-utstillingen i 1874. Leroy ble trolig inspirert av Claude Monets maleri Impression, soleil levant (1872, Inntrykk av en soloppgang).

Impresjonismens utgangspunkt var en reaksjon mot salongmaleriet. Fargelæren ble også en forutsetning for impresjonismen, laget av kjemikeren Michel Eugène Chevreul. Ytterligere viktig var fotoapparatets evne til å registrere forbipasserende øyeblikk og virkningsfulle avskjæring.

Retningens forutsetninger finnes blant annet i Eugène Boudin og Johan Barthold Jongkinds akvareller og marinestudier, Charles François Daubignys landskapsmaleri og John Constables og William Turners arbeid med de rene spektralfargene. Direkte betydning fikk Eugène Delacroix' frie penselstrøk og japansk kunst bidro til den asymmetriske oppbygningen og til løsningen av problemet med det flate maleriet uten linjeperspektiv.

Impresjonismens maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger. Grått, svart og brunt ble utelukket, og komplementærfargene ble rikt benyttet; skyggen av solen er ikke grå, men det gules komplementærfarge, fiolett. Ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre, oppstod det en optisk blanding på lerretet i stedet for den tidligere mekaniske blandingen på paletten.

Motivets innhold hadde mindre interesse. Det som telte, var øyets oppfatning og registrering. Impresjonismen ga opphavet til 'seriemaleriet, det vil si at kunstneren tar opp ett og samme motiv, for eksempel en høysåte, og maler dette under dagens skiftende lysvirkninger på en rekke lerreter. Denne teknikken ble særlig dyrket av Monet. Impresjonistene konsentrerte seg ellers særlig om de atmosfæriske stemningene, som damp, dirrende sollys og tåke.

Da Édouard Manet brøt med Salongen i 1863, ble han sentrum for en gruppe yngre radikale malere. Den hadde sitt samlingssted på Café Guerbois og omfattet foruten Manet Camille Pissarro, Edgar Degas, Paul Cézanne, Alfred Sisley, Claude Monet og Auguste Renoir. Til disse sluttet Frédéric Bazille seg, den jevnaldrende Armand Guillaumin og de to Corot-elevene Edma og Berthe Morisot.

Manet ble den som inspirerte impresjonismen, men selv ble han ikke impresjonist før senere, under påvirkning av sine venner. Renoir og Monet arbeidet med flekkteknikken i 1869, og i 1870 ble Monet, Sisley og Pissarro inspirert av William Turners kunst da de oppholdt seg i London under den fransk-tyske krigen.

Årene 1872–1878 bodde og arbeidet Monet i Argenteuil og dannet der et inspirerende sentrum for sine venner. Den første impresjonistiske utstillingen fant sted hos fotografen Félix Nadar i 1874. Siden knyttet blant annet kunstnere som Mary Cassatt, Albert Lebourg (1849–1928), Paul Gauguin og Odilon Redon seg tidvis til gruppen. De sju øvrige utstillingene ble holdt i 1876, 1877, 1879, 1880, 1881, 1882 og 1886.

Med Paul Signac og Georges Seurat ble dyrkingen av den rene fargen og dens flekkvise plassering på lerretet ført til et nesten vitenskapelig system. Denne retningen følger etter impresjonismen og kalles neoimpresjonisme eller pointillisme. Enkelte av impresjonistene selv, og den følgende generasjonen, reagerte mot impresjonismens formoppløsning, fargelære og innholdsløshet.

Retningen har likevel hatt stor betydning for det moderne maleriet. Både Henri de Toulouse-Lautrec, Paul Cézanne, Paul Cézanne og Vincent van Gogh utgikk fra impresjonismen.

• maleriets historie
• impresjonisme – litteratur
• impresjonisme – musikk

• Broude, Norma, red. (1990). World impressionism: the international movement, 1860-1920, H.N. Abrams
• Gunnarsson, Torsten & Per Hedström, red. (2003). Impressionismen og Norden: fransk avantgarde i det sene 1800-tal og kunsten i Norden 1870-1920, Statens Museum for Kunst
• Herbert, Robert L. (1988) Impressionism: art, leisure, and Parisian society, Yale University Press
• Rewald, John (1973). The history of impressionism, Museum of Modern Art