hoffjegermester

De dansk-norske unionskongene hadde fra senmiddelalderen av vært ivrige jegere, men det var særlig fra Christian 4.s regjeringstid og under de første enevoldskongene at jakt ble det foretrukne tidsfordriv, til tross for at det faktisk hadde kostet en av dem (Christian 5.) livet. Det er uklart når tittelen hofjægermester første gang ble tildelt, men det er trolig en sammenhengende tradisjon med røtter tilbake til 1600-tallet. I dag er det en ren ærestittel, som i hovedsak tildeles godseiere. Ved inngangen til 2025 hadde Danmark hele 50 tittelinnehavere, herav 16 kvinner.

I England hadde ordningen med en hoffjegermester (Master of the Hounds) røtter tilbake til andre halvdel av 1100-tallet, og denne ærestittelen gikk i arv i ulike adelsfamilier fram til 1706, da den ble opphevet. Oppgavene ble overført til den virkelige hoffjegermesteren (Master of the Privy Buckhounds), et embete som første gang ble fylt i 1528. Fra begynnelsen av 1700-tallet ble dette embetet etter hvert gitt til medlemmer av det regjerende politiske partiet og ble regnet som en del av regjeringsapparatet inntil stillingen ble opphevet ved Edvard 7.s tronbestigelse i 1901.

Tittelen överhovjägmästare ble første gang brukt da kong Karl 9. utnevnte den tyskfødte adelsmannen Stellan Otto von Mörner (1576–1645) til å bestyre kronens parker og jaktterreng. I perioden 1638–1682 var tittelen riksjägmästare, og under denne lå også forvaltningen av kronens skoger. Ved en nyordning i 1682 ble dette embetet avskaffet og erstattet av en överjägmästare i hvert len. Fra 1752 ble det igjen utnevnt överhovjägmästare, og den siste av dem, Claës greve Lewenhaupt (1880–1965), ble utnevnt av kong Gustav 5. i 1940.