frøspredning

Tilpasninger til vindspredning er for eksempel støvfine frø. Hos enkelte orkideer veier ikke frøene mer enn 0,002 milligram. Også for eksempel vintergrønn og soldogg har små og lette frø. Det samme gjelder sporene hos mange moser, karsporeplanter og sopper. Alminnelig er hårete frø, frøull, for eksempel hos osp, vier, geiterams og bomull. Mange kurvplanter som løvetann og tistel har hårete frukter, med en hårkrans som er et omdannet beger. Hos andre, som mogop og reinrose, forlenger griffelen seg til en lang, bløthåret «hale» som fungerer som spredningsorgan. Ellers forekommer vindspredning ved hjelp av vingeaktige utvekster, enten på frøene, som hos lintorskemunn, gran, furu, eller på fruktene, som hos bjørk, alm og lønn.

En annen viktig form for vindspredning er den ballistiske. Typisk for ballistisk spredning er at frøene ligger i kapsler. Når disse modner, blir stengelen til kapselen gjerne lengre og stivere slik at de lettere vaier i vinden. Når kapselen åpnes, blir frøene slynget ut, og følger så den banen luftmotstand, vind, omgivelser og tyngdekraft tillater. Eksempler på planter med ballistisk frøspredning er valmuer, sildrer, bulmeurt, klokker, nelliker, revebjeller og kjemper.

Planter som har vannspredning, har ofte flyteorganer. Oftest er det luftfylte hulrom i frøet, frøskallet eller fruktveggen, som hos gul sverdlilje, strandflatbelg, strandkål og kokospalme.

Dyrespredning kan foregå på tre måter:

1) Frøene eller fruktene blir spist av fugl og pattedyr. De har da gjerne sterke farger og et saftig lag som gir næring og vann, i tropiske land ofte sterk duft (lokkemidler). Frøene eller fruktsteinene kommer i disse tilfellene uskadet ut igjen med ekskrementene, og ofte får de etter passasjen økt spireevne, idet magesaften virker oppløsende på det harde skallet som mange slike endozookorer har.

2) Frø og frukter er utstyrt med kroker, stive hår eller en klebrig overflate, som bevirker at de blir hengende ved dyrepelsen eller fjærene. Denne utvortes spredningen kan også foregå over store avstander, idet frøene eller fruktene først etter hvert slites løs, som for eksempel hos piggfrø, hundetunge, klengemaure, åkermåne og brønsle.

3) Visse dyrearter samler frø og frukter, dels til vinterforråd. Mange faller da av på veien. Dyr bruker også frø og frukter til å fôre yngelen med. Det siste er tilfellet med mange maurarter. I disse tilfeller har frøene eller fruktene fettholdige vedheng, elaiosomer, som virker tillokkende og som maurene gnager av. Senere kastes selve frøet bort. Maurspredning har blant andre blåveis, lerkespore, hårfrytle og svaleurt.

Mennesket bidrar til frøspredning dels på samme måte som dyr, dels ved jord- og engkultur og kornimport, dels ved ballast og transport fra sted til sted av hageplanter med jordklump, av kasser med emballasje og så videre. Ikke bare nytteplanter, men utallige ugress er blitt mer eller mindre kosmopolitiske takket være menneskets virksomhet (antropokorer).