forsamlingsfrihet – Store norske leksikon

Forsamlingsfrihet, eller forsamlingsrett, er retten til å komme sammen for å drøfte eller gi uttrykk for fellesinteresser. Forsamlingsfriheten er blant de menneskerettigheter som er anerkjent i de fleste demokratiske land. Forsamlingsfrihet har særlig nær sammenheng med foreningsfrihet, ved at begge gjelder retten til samkvem med andre. Forskjellen ligger i at foreninger gjerne har et mer varig og mer organisert preg enn forsamlinger. Forsamlingsfrihet har også nær sammenheng med andre rettigheter, slik som ytringsfrihet og religionsfrihet.

Faktaboks

Også kjent som: forsamlingsrett

Internasjonalt er forsamlingsfriheten beskyttet av FNs menneskerettighetserklæring av 1948 (art. 20), i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1951 (art. 11) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (art. 21).

Norge

I Norge ble forsamlingsfriheten uttrykkelig grunnlovsfestet med grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014, da det ble vedtatt et nytt annet avsnitt i § 101 om at alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.

I 1814 inneholdt ikke Grunnloven noen liknende bestemmelse, men den bygget likevel på en forutsetning om at fredelige forsamlinger skulle være tillatt, særlig gjennom forbudet mot militær maktbruk mot forsamlinger (som opprinnelig stod i § 27, men som ble flyttet til § 99 ved revisjonen i november 1814). Forsamlingsfriheten stod likevel vesentlig svakere enn i dag, særlig med hensyn til religiøse forsamlinger. Konventikkelplakaten fra 1741 forbød lekmenn å arrangere religiøse forsamlinger uten samtykke fra sognepresten. Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, noe som førte til en vesentlig styrking av forsamlingsfriheten. En annen betydelig utvikling fant sted innenfor arbeiderbevegelsen. Utover på 1800-tallet ble det dannet flere arbeiderforeninger og organisert folkemøter, som offentlige myndigheter fant at ikke kunne forbys på grunn av forsamlingsfriheten. Frem mot våre dager har forsamlingsfriheten blitt styrket ytterligere, blant annet gjennom fremveksten av internasjonale menneskerettigheter.

Rettighetens innhold

Forsamlingsfriheten beskytter retten for to eller flere mennesker til å møtes, enten planlagt eller mer tilfeldig. Friheten verner også retten til ikke å møtes i forsamlinger. Formålet med en forsamling har i utgangspunktet ikke betydning, men det kreves at formålet er fredelig. For fredelige forsamlinger har offentlige myndigheter en plikt til ikke å gripe inn i forsamlingen, og en plikt til å legge aktivt til rette for at forsamlingen kan finne sted.

Forsamlingsfriheten gjelder imidlertid ikke uavkortet. Grunnloven § 101 annet ledd må leses i lys av EMK art. 11, som tillater at det gripes inn i rettigheten hvis inngrepet har hjemmel i lov, har et legitimt formål, og er forholdsmessig. I praksis bestemmer som regel politivedtektene i de enkelte kommuner at forsamlinger, møter og lignende på offentlig sted må godkjennes av politiet eller varsles på forhånd. Under visse vilkår kan politiet også forby offentlige møter på privat grunn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Menneskerettigheter

Kjetil Mujezinović Larsen

Professor, Universitetet i Oslo