fobi

Fobier inndeles i tre grupper:

1. spesifikk eller enkel fobi,
2. sosial fobi, angst for å snakke i forsamlinger og angst for å spise eller drikke sammen med andre og
3. agorafobi, angst for åpne plasser og samlingssteder.

Spesifikke fobier er svært utbredt i befolkningen og er den vanligste formen for angst. Imidlertid fører spesifikke fobier sjelden til omfattende livsproblemer, så folk med disse plagene søker sjelden profesjonell hjelp slik folk med agorafobi og sosial fobi ofte gjør. Mens man ved agorafobi og sosial fobi frykter et helt spekter av situasjoner, er frykten ved spesifikk fobi avgrenset til én situasjon, eller ett objekt, slik navnet sier.

Spesifikke fobier deles i fire undergrupper:

1. fobi for dyr og insekter, for eksempel edderkopper, veps, slanger, katter og hunder,
2. fobi for naturfenomener, for eksempel tordenvær, vannskrekk og mørkeredsel,
3. fobi for skade og sykdom, for eksempel redsel for sprøytestikk, blod og tannlegeskrekk, og
4. fobi for bestemte situasjoner, for eksempel klaustrofobi, høydeskrekk og flyskrekk.

Disse undergruppene skiller seg fra hverandre på flere områder enn bare temaet for fobien. Fobi for dyr og insekter oppstår oftest i tidlig barndom, mens for eksempel høydeskrekk oftest oppstår i voksen alder.

Symptomene er angst, uro, hjertebank, skjelving, ubehag i brystet, pustevanskeligheter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og følelse av uvirkelighet når personen utsettes for det fobiske stimulus. Frykt for å dø er vanlig.

Årsaken til fobier er oftest sammensatt. Både agorafobi og sosial fobi kan begynne med en panikklidelse. Personen utvikler frykt for den situasjonen hvor han fikk det første anfallet av panikk.

Tvillingundersøkelser har vist at det foreligger en arvelig sårbarhet for å utvikle fobier. Denne sårbarheten samvirker med ytre hendelser og miljøforhold og kan gi fobi uten at det har forekommet et panikkanfall. I noen tilfelle kan frykten for et objekt eller en situasjon være resultatet av en fortrengning og forskyvning av en indre konflikt med tilhørende angst over på noe som kan unngås (psykodynamisk forståelse). I andre situasjoner kan fobi skyldes en innlært unnvikelsesreaksjon av en situasjon eller et objekt som opprinnelig var forbundet med frykt (læringsteoretisk forståelse).

Fobier antas av psykoanalytikerne å være et nevrotisk forsvar mot forbudte tanker og impulser, der det fobiske objektet symboliserer det forbudte innholdet. Kognitiv teori anser fobisk angst for å være uttrykk for et engstelig tenkesett karakterisert ved at man overdriver mulige farer og trusler i tilværelsen.

Behandlingen tar sikte på å dempe de subjektive symptomer og motvirke unngåelsesatferden og forventningsangsten som alltid vil forsterke frykten. Ved enkle fobier er opptrening i å mestre den fryktede situasjon eller objekt (eksponeringsbehandling) oftest tilstrekkelig. Ved agorafobier og sosiale fobier som begynte med panikkanfall, kan behandling av panikkanfall (panikklidelse) være tilstrekkelig.

Hvis fobien er ledd i en annen psykisk lidelse (for eksempel depresjon eller schizofreni) vil behandling av grunnlidelsen oftest være tilstrekkelig til å fjerne fobien. For øvrig vil en kombinasjon av eksponeringstrening, samtalebehandling (psykoterapi) og i noen tilfeller medikamenter (for eksempel antidepressiver) og fysioterapi (avspenning, øvelser) være effektivt ved behandling av fobier. Kognitive teknikker, der man prøver ut sine fantasier og forestillinger om den fryktede situasjonen mot virkeligheten har også gitt lovende resultater, mens psykoanalyse ikke har vist nevneverdig effekt på spesifikke fobier.

Konsekvensene av fobier kan variere fra et ubehag som personen har lært å leve med (går trappen i stedet for å ta heisen) til svære sosiale handicap og uførhet som følge (tør ikke gå ut). Fobier er meget vanlig i befolkningen og sannsynligheten for å utvikle en fobi i løpet av levetiden, livstidsprevalensen, har vært anslått å ligge i området 10–25 prosent.

Fobi brukes også i enkelte ikke-medisinske begreper, som i xenofobi (frykt for fremmede), homofobi (frykt for homofile) og islamofobi (frykt for islam/muslimer). Dette er ikke fagbegreper innenfor psykisk helsevern.

• angst