I 1949 falt en høyesterettsdom som tvang de store Hollywood-selskapene til å oppgi den lukrative kinodriften. Samtidig led USAs omfattende filmeksport under de økonomiske tiltakene fremmet for å revitalisere europeisk filmindustri etter andre verdenskrig. Med sviktende inntekter gikk studiosystemet snart i oppløsning.
Men 1950-tallet ble også en oppbruddsperiode for internasjonal filmindustri drevet fram av flere faktorer; årene med krig i Europa, det antikommunistiske fokuset i USA og en gryende konkurranse fra fjernsynet førte til at både filmbransjen og publikums preferanser endret seg etter gullalderen. Behovet for å bryte med Hollywoods fastlagte normer var stort blant filmskapere i Europa såvel som USA, men først og fremst skapte de nye strømningene grobunn for langt større uttrykksmessig variasjon enn tidligere, både for filmen og filmmusikkens del.
I gullalderens siste tiår produserte Hollywood langt mindre film enn før. Uavhengige produsenter og mindre filmselskaper eksperimenterte med nye filmatiske former og stiluttrykk hvor den tradisjonelle, storslagne orkestermusikken kunne virke malplassert. I halvdokumentarer og lavbudsjettproduksjoner med sosialrealistisk tematikk så man i visse tilfeller igjen tendensen fra tidlig lydfilm med utelukkende diegetisk musikkbruk – eller til og med et totalt fravær av musikk – for å underbygge et realistisk fokus. Ellers søkte man etter alternativer til det klassiske uttrykket i modernismen.
Denne tilnærmingen til filmpartituret kom til uttrykk på flere ulike måter i filmer om storbyliv og sosiale forhold såvel som spenningsfilm og science fiction. Alex North skrev jazzinspirert musikk til Elia Kazans film En sporvogn til begjær (A Streetcar Named Desire, 1951). Leonard Bernsteins musikk til Kazans Storbyhavnen (On the Waterfront, 1954) er likeledes tuftet på jazzharmonikk og asymmetriske rytmer assosiert med komponister som Igor Stravinsky og Aaron Copland. Leonard Rosenman eksperimenterte med Schönbergsk atonalitet i sine partiturer til filmene Øst for Eden (East of Eden, 1955) og Rotløs ungdom(Rebel Without a Cause, 1955), mens Louis og Bebe Barron leverte det første spillefilmpartituret eksklusivt bestående av elektronisk musikk til science fiction-filmen Forbidden Planet (1956).
I en særstilling blant modernistene i Hollywood står Bernard Herrmann. Han var en av svært få som trosset de klassiske normene tidligere i gullalderen og skrev modernistisk preget filmmusikk allerede i 1941, til Orson Wells’ innflytelsesrike film Citizen Kane. Herrmanns konseptuelle formspråk, fragmenterte tematikk, dissonerende, ikke-funksjonelle harmonikk og eksperimentelle orkestrering gjorde ham til en av periodens mest toneangivende filmkomponister. Ikke minst ble han berømt gjennom sitt ti år lange samarbeid med regissøren Alfred Hitchcock og komponerte banebrytende partiturer til filmer som Vertigo (1958), Med hjertet i halsen (North by Northwest, 1959) og Psycho (1960).
De mer beskjedne, eksperimentelle produksjonene står i sterk kontrast til periodens episke storfilmer. For de større filmselskapenes del var «mer av det samme» løsningen på 1950-tallets utfordringer. Spesielt for å kunne konkurrere med fjernsynet, fortsatte de å produsere filmer støpt etter gullalderens fom. Disse produksjonene var imidlertid enda mer storslagne enn tidligere, og benyttet en ytterligere åpenbar bruk av velprøvde virkemidler, ikke minst musikalske. Filmene De ti bud (The Ten Commandments, 1956; musikk av Elmer Bernstein), Jorden rundt på 80 dager (Around the World in 80 Days, 1956; musikk av Victor Young) og Ben-Hur (1959; musikk av Miklós Rózsa) er eksempler på slike storfilmer fra 1950-årene, der den klassiske Hollywood-musikken levde videre i beste velgående.
Kommentarer (3)
skrev Thor J. Haga
svarte Anne Marit Godal
svarte Knut Nergaard
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.