Flere tidlige studier innen etnomatematikk var preget av et velmenende utenfraperspektiv. Kulturelle praksiser ble fortolket og beskrevet av forskere som verken kjente kulturen eller språket fra innsiden. Dette medførte risiko for feiltolking. Forskeres utenfraperspektiv på kulturelle praksiser medførte at kulturen ble redusert til et redskap for å forstå matematikk, og kulturen fikk redusert egenverdi.
Paulus Gerdes, som arbeidet i Afrika, la derfor vekt på nødvendigheten av å gjenopprette kulturell verdighet for at afrikansk matematisk tenking skulle kunne videreutvikles. Māorienes ‘kulturell symmetri’ møter kritikken ved at undervisningen løfter fram kulturelle verdier, før ‘vestlig’ matematikk blir introdusert og diskutert.
Renuka Vithal og Ole Skovsmose har problematisert hva som kan skje i situasjoner der lærer og elever har ulik kulturell bakgrunn. Med Sør-Afrika som eksempel viser de at hvis ulike kulturelle grupper skal ha ‘sin’ matematikk, kan resultatet i verste fall bli en form for apartheid. I norske forhold kan dette forklares med at hvis for eksempel snekkerens barn kun lærer ‘snekkermatematikk’, så er det en risk for at de får begrensede muligheter i fremtiden. Samtidig er det en utfordring at hvis elevenes erfaringer hele tiden forventes å samsvare med kunnskaper og erfaringer hos urbane middelklassebarn, så kan det ekskludere dem som har andre kunnskaper og andre erfaringer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.