elevsinske mysterier

Hymnene til Demeter handler om hvordan Demeters og Zevs' vakre datter, Persefone, blir dødsrikets gudinne. Det er hennes skjønnhet som får herskeren over underverdenen, Hades, til å begjære henne og til å ønske at hun skal bli hans hustru. Han ber Zevs om hjelp, og også jordens gudinne, Gaia, hjelper ham. Mens Persefone er ute og plukker blomster med sine venninner, lar Gaia de vakreste blomster vokse opp på marken. I det den unge piken bøyer seg ned for å plukke en narsiss, åpner jorden seg, og Hades kommer ridende opp og drar henne med seg ned til dødsriket.

Demeter leter fortvilet etter datteren i ni hele dager, hvor hun hverken spiser eller vasker seg, men til ingen nytte. Til slutt får gudinnen Hekate medlidenhet med den sørgende moren og ber Helios fortelle hvem som sto bak bortføringen. Demeter blir rasende, og i menneskeskikkelse, og forkledd som en gammel kone, forlater hun Olympen og fortsetter å lete. Til slutt kommer hun til Eleusis, der hun få husly og passer kong Keleos' lille sønn, Demofoon. Som takk for gjestfriheten vil hun gjøre gutten udødelig gjennom å holde ham i ilden om natten. Barnets mor oppdager dette, og det blir slikt oppstyr at Demeter må åpenbare seg som en ung og vakker gudinne. Men hun er skuffet over at foreldrene hadde nektet ham evig liv.

Hun gir innbyggerne i Eleusis beskjed om å bygge et eget tempel og et alter for henne i Eleusis, der de senere kan holde fester til hennes ære. Når tempelet er ferdig, blir Demeter sittende der, sortkledd og alene, og hun sørger ennå slik over datteren at hun ikke lar noe gro. Zevs ser med bekymring på hva som skjer, og er redd alle menneskene vil dø av sult, for da ville jo ikke gudene får de ofringene de trengte. Han sender derfor gudinnen Iris for å forsøke å overtale Demeter til å komme tilbake og avslutte sørgingen, men til ingen nytte. Zevs sende så Hermes med beskjed om at piken må slippes fri, slik at Demeter igjen vil la ting gro. Hades må adlyde, men minner Persefone på hvilken makt hun kunne få som herskerinne over de døde og deres skjebne. Før hun drar, gir han henne et granateple og lurer henne til å spise et par av frøene.

Det blir et hjertelig gjensyn mellom mor og datter. Men når Persefone forteller at hun spiste noe i underverdenen, må moren, med sorg, fortelle henne at hun derfor vil måtte være der nede i fire måneder hvert år. Demeter er fortvilet og rasende på de ansvarlige gudene. Det er hennes mor, Rhea, som til slutt blir sendt for å overtale henne til å komme tilbake til Olympen. Demeter samtykker til slutt, og planter og blomster dekker igjen jorden. Før hun drar, gir Demeter ordre til flere av de ledende menn i Eleusis om hvilke hellige ritualer de skulle innføre til hennes ære, og gir klar beskjed om at disse skulle være strengt hemmelige.

Mysteriekulten i Eleusis kan ha sin opprinnelse langt tilbake i tid, men vår tidligste kunnskap stammer fra 700-tallet fvt. (Hesiod, Theogonien). Den beste kilden vi har, er Den homeriske hymne til Demeter fra cirka slutten av 600-tallet fvt. Myten gir en forklaring på vekslingen av årstidene, men forteller også at mysteriekulten ble innstiftet av Demeter selv. Feiringene i Eleusis ble først en nasjonal og allmenn gresk tradisjon på 500-tallet fvt., under tyrannen Peisistratos, som bygget murer rundt byen og tempelområdet i Eleusis.

Ved hjelp av tekster, bilder (ikke minst vasemalerier) og arkeologiske funn har forskere kunnet rekonstruere et bilde av de offentlige ritualene og prosesjonene, men ikke av hvordan den hemmelige delen av innvielsene kan ha foregått, eller hva som ble formidlet. Vi vet heller ikke hvordan deltakerne oppfattet innvielsen. Den greske forfatteren Plutark (cirka 45–125 evt.) skriver bare at innvielsen inneholder elementer av forvirring, redsel, lys og åpenbaring (De perfectu in virtute 81). Den greske forfatteren Pausanias (100-tallet evt.) forteller i sin reisebeskrivelse at det er forbudt å berette hva som skjer under innvielsen, og legger til at grekerne setter feiringen i Eleusis og lekene i Olympia høyere enn alle andre fester (Hellados Periegesis 5.10.1.)

Vi vet ikke i hvilken grad den hemmelige kulten i Eleusis bygget på innholdet i Den homeriske hymnen vi kjenner. Siden det dreide seg om hemmelig kunnskap, der det handlet om å få innsikt i guddommelig viten om liv og død, var innvielse og hemmeligholdelse påkrevet. Den homeriske hymnen forteller at de innvidde, mystene, hadde taushetsplikt, og det var trussel om dødsstraff ved overtredelse. Innvielsen skulle gi lykke og velstand til mystene, mens de ikke-innvidde ikke skulle få del i dette. (Homeriske hymne til Demeter, linje 475–482). Den var en athensk statskult og omfattet flere tusen mennesker som forflyttet seg fra Athen til Eleusis, men også mange tilskuere til prosesjonen. Alle grekere hadde adgang til å delta i festen – også kvinner og slaver. Forutsetningen var at man kunne gresk og ikke hadde blod på hendene. Senere kom det også pilegrimer fra store deler av den hellenistiske verden.

Det var flere ulike fester til ære for Demeter i Athen og Eleusis. Den «lille» Elevsinia fant sted i Athen tidlig på våren. Her ble Persefones gjenkomst fra underverdenen feiret. Deltakelse i denne var en forutsetning for å kunne delta i den store festen om høsten. De som ønsket å delta, ble innviet (renset) av prestene (Demeter hadde prester av begge kjønn), og alle ofret hver sin grisunge. Prestene tok så et renselsesbad i elven Ilissos.

Den «store» Elevsinia ble arrangert fra 15.–22. boidrominion (august/september) i Athen og Eleusis og varte i ni dager. Selve festen begynte med at diverse hellige gjenstander ble bragt fra tempelet i Eleusis til Demeters tempel, Eleusinion, ved foten av Akropolis i Athen. Vi vet ikke hva slags gjenstander det kan ha vært. Dagen etter erkærte prestene festen for åpnet og gjennomgikk et rituelt bad i havet.

På den femte dagen bragte Demeters prestinner de hellige gjenstadene tilbake til Eleusis, og alle de som ville innvies (mystene), fulgte barbeint etter i en munter prosesjon. På den hellige veien (Hiera odos), som var pyntet med blomster, skal det ha vært flere stopp der det foregikk ulike lystige hendelser, som blant annet skal ha henspilt på guden Iakkhos eller Dionysos. Vel ankommet fulgte en dags faste for å minnes Demeters faste under sorgperioden og for å forberede seg på det som skulle komme. Fasten ble avsluttet med inntak av en drikk (kyrkeion) som etter alt å dømme inneholdt substanser som påvirker bevisstheten.

De neste to dagene fikk mystene komme inn i den store spesielle bygningen (Telestrion/innvielseshallen), som skal ha dekket et område på litt over femti ganger femti meter og hadde seks innganger og benker langs veggene. Der skal det være foretatt ulike ofringer, og deltagerne skal ha fått både se og berøre de hellige gjenstandene. I midten var det en mindre steinbygning, der selve innvielsen fant sted om natten. Mye skummelt skal ha foregått, og det antas at det kan ha omfattet både rituelle skuespill, musikk og lys. Det er en vanlig oppfatning at det dreide seg om å se, høre og oppleve noe, mer enn å måtte lære spesielle doktriner.

Kvelden etter ble det holdt en stor fest med musikk og dans, og om morgenen ble det ofret en okse. Dagen etter drakk de nyinnvidde en spesiell drikk til ære for døden. Neste dag dro alle hjem hver til sitt.

Kunnskap om gresk kultur og språk var et viktig statussymbol blant overklassen i Romerriket. Mange av tidens fremste menn, etter hvert også ikke-grekere som kunne gresk, lot seg innvie i Eleusis. Blant de mer kjente er den romerske politikeren og forfatteren Cicero, keiser Augustus og keiser Julian (regjerte 361–363). I sin bok De Legibus (Om Loven) skriver Cicero (106–43 fvt.) at innvielsen i Eleusis gir kunnskap om livets begynnelse og om hvordan man lever et lykkelig liv, men også om hvordan man kan møte døden med større håp.

I 392 evt. forbød den kristne romerske keiser Theodosius 1 feiringen av alle nattlige mysterier. Tempelet i Eleusis ble ødelagt av goterne i 395 evt.

• gresk mytologi
• Hellas' litteratur i antikken
• Demeter
• Persefone
• fruktbarhetskult

• Braarvig, Jens: Den homeriske hymne til Demeter, i Frost, Tore (red.): Greske myter og mysterier. I Verdens hellige skrifter, De norske bokklubbene 2003.
• Gilhus, Ingvild s.; Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax forlag 2010.
• Nagy, Gregory: Homeric Hymns to Demeter. (Fullstendig oversettelse med linjenummerering og noter.) Harvard, Center for Hellenic Studies.