den gregorianske reformen

Den gregorianske reformen var kirkens svar på en rekke problemer som hadde utviklet seg etter det karolingiske rikets fall på midten av 800-tallet og etableringen av det tysk-romerske riket. Under de ottonske keiserne ble biskopene stadig viktigere brikker for å befeste keiserlig kontroll over imperiet. Resultatet ble at de verdslige fyrstene fikk mer kontroll over valget av biskoper (investitur), og mange biskoper og abbeder ble rekruttert fra de mektigste aristokratiske slektene. Pavene selv ble direkte valgt av keiseren. På det lokale planet ble det også vanligere at herrer valgte og forsørget prestene. De geistliges lojalitet gikk dermed mer mot aristokratiet enn mot kirken og pavene.

Aristokratisk innblanding i valg av de geistlige førte til en utbredelse av simoni, det vil si salg eller kjøp av kirkelige embeter og sakramenter.

De tettere forbindelsene mellom de verdslige og de geistlige førte også til et generelt forfall i seder og disiplin hos prester og munker. Reglene om sølibat og kyskhet for de geistlige ble oftere utfordret med prester eller munker som giftet seg eller fikk barn (nikolaisme).

Grunnleggende i den gregorianske reformen er prinsippet om streng adskillelse mellom geistligheten og de verdslige. Den innflytelsesrike Drecretum Gratiani (ca. 1140) etablerte denne forskjellen mellom de kristne i kanonisk rett.

Denne distinksjonen var grunnlagt i seksuelle kriterier: geistligheten måte være kysk, mens de verdslige var tiltenkt et liv i ekteskap. Gradvis ble munkelivet med sin seksuelle abstinens idealet for hele geistligheten. Denne besettelsen om renhet ledet også til mer negative forestillinger om kvinner, som gradvis ble oppfattet som hovedkilden til synd. Nettopp fokuset på frelse ble viktigere i kirkens prekener. Reformen søkte genuint i å etablere et nytt samfunn hvor hvert individ kunne sikre seg mot synd ved å følge kirkens prinsipper og ved å underkaste seg kirkens myndighet.

Fremhevelsen av kirkens autonomi i forhold til resten av samfunnet (libertas ecclesiae, kirkens frihet) førte kirkens ledere og tenkere til å befeste kirken som en hellig institusjon med monopol på frelsen. Kirkens prelater, eiendommer og rettigheter var hellige og kunne ikke deles med de verdslige. På sikt ga denne tankegangen næring til teokratiske ideer om kirkens og pavens overherredømme over kongene på 1100- og 1200-tallet. Til syvende og sist førte den gregorianske reformen til en formidabel utvikling av kirken som institusjon og til en konsolidering av pavemakten i høy- og senmiddelalderen.