[go: up one dir, main page]

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dajaker er en opprinnelig malayisk betegnelse for folkegrupper i Kalimantan (Indonesia), Sarawak og Sabah (Malaysia), og Brunei på øya Borneo. Ordet er trolig avledet av det malayiske daya, innland, og brukes nå av europeerne også som fellesbetegnelse for de ikke-muslimske stammene på øya, men omfattet egentlig bare to stammegrupper: iban eller sjø-dajaker langs kysten og de store elvene i Sarawak, og land-dajaker i dette områdets sørlige del.

Faktaboks

Uttale

dajaker

Også kjent som

Engelsk: dayak

Språk og grupper

Dajakene taler malayiske språk, og inndeles på språklig og kulturelt grunnlag i klemantan, som er en stor gruppe jordbruks- og jegerfolk spredt over store deler av Kalimantans indre, kenyah og kayan, som har en fastere, mer hierarkisk sosial organisasjon og bor spredt over hele den sørlige og sentrale del av øya, iban eller sjø-dajakene, og murut og dusun i Sabah. Det bor 3 290 000 dajaker i Kalimantan og 912 000 dajaker i Sarawak og Sabah (2010). Et mindre antall bor i Brunei. De er innvandret til øya i flere bølger fra de omliggende fastland. Vandringene har funnet sted forholdsvis sent, men før islam ble kjent hos malayene (1300–1400-tallet).

Samfunn

Dajaker på Borneo, fotografert ca. 1913-1917
Den norske etnografen Carl Lumholtz studerte blant annet dajaker på Borneo fra 1913 til 1917.

Dajakenes tradisjonelle hovednæring er svedje-jordbruk, og de dyrker blant annet ris, mais og sukkerrør. Elvefisket gir vesentlige tilskudd til ernæringen. De bor i befestede landsbyer, som vanligvis består av 2–3 store pælebygninger der hver familie har sine rom. Bygningene er opptil 400 meter lange og 20 meter brede, og kan huse 300 mennesker. Landsbyen er politisk uavhengig og styres av en høvding støttet av et landsbyting.

Religion og kultur

Dajakene har en rik mytologi og gudeverden, og dyrker også sine forfedres ånder, selv om mange nominelt er kristne. De var kjent for å drive hodejakt, en virksomhet som var nært knyttet til religiøse forestillinger, idet hodejegeren fikk den dreptes ånd som beskytter i denne verden og som slave i det hinsidige. Myndighetene på øya nedla tidlig forbud mot hodejakten, som nå er erstattet med andre religiøse seremonier. Dajakene er også kjent for sin praktfulle dyreornamentikk, som sannsynligvis er et resultat av tidlig kinesisk og indisk innflytelse.

Miljøtrusler

I senere år er avskoging og vannkraftutbygging blitt en alvorlig trussel mot det tradisjonelle leveviset til dajakene, og flere grupper har tatt opp kampen for sine rettigheter. Dette gjelder både iban, kenyah, kayan og punan, som er jegere og sankere. Veier og elver er blitt blokkert, med påfølgende arrestasjoner og andre repressive tiltak fra myndighetene. Flere tusen dajaker er blitt tvangsflyttet på grunn av store damanlegg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Leigh Wright, Hedda Morrison og K. F. Wond (1972): Vanishing World. The Ibans of Borneo. Weatherhill/Serasia, New York, Tokyo, Hong Kong.
  • Hedda Morrison: (1968): Sarawak. Donald Mooore Press Ltd, Singapore.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg