dødvann

Dødvann er et fenomen hvor fartøy mister fart og styring. Det rammer fartøy som gjør langsom fart og fremfor alt seilere i svak vind. Dødvann kan plutselig «slippe», for eksempel hvis vinden friskner litt, eller hvis en seiler som ikke har dødvann, farer raskt forbi.

Dødvann opptrer bare når et lettere vannlag, ferskt eller mindre salt vann, hviler oppå et tyngre, saltere, vann. Under langsom fart vil da fartøyet kunne frembringe undervannsbølger i grenselaget mellom det lettere og det tyngre vannet. Den store motstanden mot skipets bevegelse skyldes at det går med energi til å frembringe disse undervannsbølgene, som kan anta store dimensjoner. Denne energien tappes fra fartøyets egen bevegelsesenergi.

Undervannsbølgene kan forplante seg bare med en viss, begrenset hastighet, som avhenger av det lettere vannlagets tykkelse og av forskjellen i de to vannlags densitet. Kan fartøyets fart for et øyeblikk forseres opp forbi denne hastigheten, vil bølgedannelsen i dypet opphøre, dødvannet «slipper», og fartøyet gjør igjen sin vanlige fart.

Dødvann kan opptre i alle farvann ut for elvemunninger og andre steder, hvor et ferskere vannlag kan dannes oppå et saltere. Betingelsene er særskilt gunstige i fjorder med forholdsvis store tilløp av ferskvann og hvor blandingen av de to slags vann foregår langsomt, likeså i Kattegat, hvor det ferskere østersjøvannet flyter ut over det saltere nordsjøvannet.

Under sin reise med Fram langs Sibirs nordkyst var Fridtjof Nansen utsatt for sterkt dødvann, og etter hans initiativ ble fenomenet undersøkt av V. W. Ekman.