bisam

Bisam er en temmelig stor art i hamsterfamilien, med kroppslengde inntil 35 centimeter og en lang hale inntil 25 centimeter. Vekta kan nå 1,8 kilo, men er sjelden over ett kilo. Halen er flattrykt fra sidene og sparsomt besatt med stive hår. Pelsen er vanntett, den består av en tett underpels dekket av lange dekkhår. Ryggfargen er mest brunlig, men varierer fra svart til sølvgrå, buken er grålig. Føttene er brede og flate, bakføttene har svømmehud mellom tærne.

En kjertel som munner ut bakerst i endetarmen lager et oljeaktig stoff med sterk lukt av moskus.

Bisam lever i elver og vann, der den spiser mest vannplanter. Den er avhengig av områder med god produksjon av vannplanter. Den tar gjerne føden med seg opp på land eller på isen og sitter og spiser i vannkanten. I liten grad kan den også spise muslinger og andre smådyr. Den bygger hytter av plantedeler på grunt vann, med en åpning under og en over vannflaten. Hyttene ser ut som en liten haug. Den kan også grave ganger og oppholdssteder i elvebredden.

Den minner i levevis om beveren, amerikanske urfolk kaller den for «beverens lillebror». Den er mest aktiv i skumring og om natta. Produksjonen av moskussekret er spesielt stor i paringstida om våren. Både ører og neseåpning har klaffer som kan lukkes for å holde vannet ute. Ørene er ganske små og stikker knapt fram fra pelsen. Den er en flink svømmer som sjelden beveger seg langt fra vann.

Bisam stammer fra Nord-Amerika, hvor de også er utbredt over nesten hele kontinentet. Den har en verdifull pels og ble i 1905 innført til Böhmen i Tyskland. I løpet av kort tid spredde den seg over store deler av Europa. Den ble fra 1919 og utover satt på mange lokaliteter i Finland. I Russland ble den også satt ut i stor skala, inkludert mange steder på Kolahalvøya. Fra bestandene i Finland og Russland har den spredt seg til Sverige og Norge.

Den norske bestanden finnes i Finnmark, men det er fare for at den vandrer inn i landet også lenger sør. Det første individet ble skutt i Sør-Varanger i 1970. Flest bisam finnes fortsatt i Pasvikdalen, og det har enda ikke vært stor spredning vestover. Bestanden i Pasvikdalen varierer mye i størrelse. Det er ikke noe som tyder på at bestanden kommer til å vokse ekstremt eller gjøre stor skade, slik man ofte finner hos innførte arter. Bisam er utsatt for predasjon fra spesielt rødrev, men også mink, ørn og hunder. Mildere vintre gjør at vinterhyttene ikke fryser så solid og derfor er lettere å bryte seg inn i. Dermed klarer rødreven å grave seg inn i hyttene, slik predasjon kan være med på å begrense bestanden.

Bisam kan gjøre stor nytte ved å hindre at vassdrag gror igjen, men den kan også gjøre skade på demninger og elvebredder, det siste særlig i Vest-Europa.

Bisam kan jaktes hele året over hele landet.

• bisamskinn
• moskus
• Dyreliv i Nord-Amerika

• Artsdatabankens faktaark (pdf)