Berøringsskjermer erstatter annet pekeutstyr som mus eller lyspenn. De ble tidlig tatt i bruk i digitale informasjonskiosker der besøkende enkelt kan finne frem til nødvendig informasjon. Flere museer har satt opp berøringsskjermer som styrer interaktive multimediapresentasjoner (blant annet var Kon-Tiki-museet i Oslo tidlig ute med dette).
Andre tidlige anvendelsesområder var innen industrielle produksjonsmiljøer, i minibanker, til styring av komplisert utstyr som avanserte fotokopimaskiner med mer. Nyere teknologi gjør det enklere å løse problemer knyttet til gjenkjenning av håndskrift, og lar datasystemet også reagere på variasjoner i trykket fra pennen eller finger mot overflaten. Dette kan brukes til å gi tegne- og fotoretusjeringsprogrammer et mer intuitivt brukergrensesnitt, og til bedre datagjenkjenning av underskrifter.
Sent i 1990-årene kom tastaturfrie lommedatamaskiner utstyrt med berøringsskjermer. Dette videreutviklet seg til smarttelefoner, og fra tiden rundt 2010 er det nærmest blitt en standard at smarttelefoner benyttes via en berøringsskjerm i stedet for et fysisk tastatur.
Også datamaskiner kan leveres med berøringsskjerm, men på grunn av ekstra kostnad og få bruksområder har ikke dette blitt like populært. En datamaskin betjenes stort sett raskere og enklere med et fysisk tastatur og en mus eller pekeplate.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.