Vårt naturlige belysningsmiljø er i første rekke bestemt av lyskildene sol, måne, stjernehimmel og atmosfære, og det skifter grunnleggende fra dag til natt. Dagslyset består av en skiftende blanding av direkte sollys, spredt himmellys og tilbakekastet lys fra skyer og landskap.
I atmosfæren blir sollyset i større eller mindre grad spredt i mikropartikler, hvorav luftmolekylene er de minste, i støv – som også kan danne kondensasjonskjerner for vanndamp (aerosoler) – i iskrystaller, vulkansk aske, tåkeskyer og regndråper. Partikler som er mindre enn bølgelengden for synlig lys, sprer kortbølget lys i alle retninger (se Rayleigh-spredning), hvilket er årsak til det blå himmellyset. Uten det spredte atmosfærelyset hadde Solen vært omgitt av nattlig stjernehimmel og landskapet hadde vært preget av lys–mørke-kontraster.
Men himmelfargens lyshet er også et resultat av at øyet er relativt mindre følsomt for kortbølget (blått) lys. Hvis øyets fargefølsomhet hadde vært den samme over lysets synlige spektrum, hadde daghimmelen vist seg vesentlig lysere. Det blå spredningslyset kjenner vi også fra tørr, tynn røyk. Hvis de lysspredende partiklene øker i størrelse, for eksempel ved at de blir kondensasjonskjerner for luftens vanndamp, blir også det langbølgede (rødlige) lyset spredt, og spredningslyset går mot hvitt (Mie-spredning). I tette skyer og snø er lysspredningen så effektiv at lyset ikke trenger særlig dypt inn i mediet, men kastes tilbake som diffust lys fra mediets overflatesjikt.
I samme grad som det kortbølgede sollyset blir spredt, øker andelen av langbølget lys i direktelyset. På skyfrie ettermiddager om vinteren har belyste snøflater en varm-gyllen fargetone, mens skyggepartiene, som er opplyst av det spredte himmellyset, viser seg blålig. Når Solen står nær horisonten, har lyset en lengre vei gjennom den tetteste delen av atmosfæren, slik at sollyset ved soloppgang og solnedgang får en mer eller mindre mettet rød tone (aften- og morgenrøde). Da kan det også forekomme at snøflatens lange skygger viser seg grønne, hvilket er en synsfysiologisk kontrasteffekt.
Om dagen er stjernelyset overtonet av det blå spredningslyset, men om natten er dette så svakt, og øyets følsomhet økt, slik at stjernene blir synlige. At månelyset også blir spredt, kan man overbevise seg om ved å fotografere et månebelyst landskap med tilstrekkelig lang eksponeringstid. På fotografiet viser himmelen seg da blå – med stripespor etter stjernenes gang – og landskapet viser seg i dagens farger. Selv om enkeltstjernene skiller seg ut, danner stjernehimmelen et slags retningløst lyshav, idet stjernene er så lyssvake at tingene ikke kaster merkbar skygge (med unntak for Venus i sine mest lyssterke faser).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.