Wynton Marsalis

Marsalis er en svært imponerende trompetist og hans (så vel som hans medmusikeres) virtuositet setter preg på store deler av hans katalog. Han regnes som en tradisjonstro utøver som videreutvikler den tradisjonelle jazzstilen, heller enn å søke til sjangerblanding og eksperimentering med elektronikk. Han har tydelige røtter i tradisjonelle jazzuttrykk som New Orleans-jazz, bebop og swing som han gjerne kan kombinere med trekk fra klassisk musikk. Afrikansk og afrikansk-amerikansk kultur og historie er svært fremtredende i Marsalis’ katalog. Som bandleder har han komponert for alt fra jazzkvartetter til orkestre, men er kanskje særlig kjent for sine tolkninger av standardrepertoaret på albumserien «Standard Time».

Han har dessuten vakt oppmerksomhet som en aktiv og kontroversiell deltaker i debatten om musikkens, og særlig jazzens, plass i kulturlivet. Marsalis har flere ganger ytret misnøye om jazz som sjangerblandingselement i blant annet fusion og hiphop, og han er blitt beskyldt for å være både arrogant, elitistisk og konservativ.

Fra 1980 gjorde han seg gjeldende som medlem av Art Blakeys Jazz Messengers og turnerte også med Herbie Hancock. Han ledet egen kvintett fra 1982, der blant andre broren Branford var med til 1985, og ble raskt anerkjent som jazzens nye store navn på trompet, med en virtuos teknikk. Samtidig spilte han klassiske trompetkonserter, og i 1984 ble han den første som fikk Grammy-pris både for et jazzalbum og for et klassisk album.

Senere har han vunnet en rekke priser og utmerkelser. Han har vært en foregangsfigur for å gjøre jazzen aktuell i den amerikanske mainstreamen, og det er ingen tvil om at han har betydd mye for å heve jazzens, og spesielt den tradisjonstro jazzen, status i mange kretser i USA. Fra 1987 har han vært kunstnerisk ansvarlig for Jazz at Lincoln Center i New York og undervist og ledet senterets egne orkestre.

I 1994 utgav han boken Sweet Swing Blues on the Road, og i 1996 laget han en lengre radioserie, Making the Music. Marsalis har også komponert musikk til ballett og film, foruten et større jazzoratorium som hadde premiere i 1996, Blood on the Fields. I 1997 ble han, som første jazzmusiker, tildelt Pulitzerprisen i musikk.

• J Mood (1985)
• Marsalis Standard Time, Vol. 1 (1987)
• Tune In Tomorrow (1990)
• Citi Movement (1992)
• Joe Cool's Blues (1994)
• Mr. Jelly Lord – Standard Time Vol. 6 (1999)
• All Rise (2002)
• Unforgivable Blackness: The Rise and Fall of Jack Johnson (2004, filmmusikk)
• He And She (2009)
• Wynton Marsalis & Eric Clapton Play The Blues (2011)
• The Spiritual Side of Wynton Marsalis (2013)
• Handful of Keys (2017, med Jazz at The Lincoln Orchestra)

• jazz
• klassisk musikk
• musikk i USA