Willy Haugli

Haugli tok examen artium i Tromsø i 1947 og ble uteksaminert fra Politiskolen i 1950. Etter noen år som politikonstabel, blant annet i Utrykningspolitiet i 1949–1952, tok han juridisk embetseksamen i 1955. Deretter var han politifullmektig til han i 1958 ble ansatt som dommerfullmektig ved Tromsø byfogdembete. I 1959–1969 var han førstesekretær og senere fylkeskontorsjef ved Troms fylkesmannsembete. Han gjennomgikk Forsvarets høgskole i 1967–1968.

I 1969 ble Haugli utnevnt til universitetsdirektør ved det nyopprettede Universitetet i Tromsø. Det ble hans oppgave å administrere planleggingen og oppbyggingen av det som en tid fikk tilnavnet «det røde universitet», i de første årene i samarbeid med interimstyrets leder og senere rektor Peter F. Hjort, og deretter under skiftende styrer og rektorer frem til 1978. I denne perioden engasjerte han seg blant annet i arbeidet med å dempe den radikale bølgen som preget universitetene i kjølvannet av studentopprøret i slutten av 1960-årene og som i Tromsø førte til at rektor Hjort gikk av etter en konflikt med studentene.

Haugli var byfogd i Tromsø i 1978–1985, avbrutt av et år som universitetsdirektør igjen i 1983. I 1985 ble han utnevnt til byrettsjustitiarius i Tromsø, men samme år fikk han embetet som politimester i Oslo. Her ble han til oppnådd aldersgrense i 1994. Som pensjonist flyttet han tilbake til Tromsø, der han i noen år var ekstraordinær lagdommer i Hålogaland lagmannsrett.

Haugli er mest kjent fra sin tid som politimester i Oslo (1985–1994). Haugli ble i den perioden gjerne omtalt som «Jern-Willy» på grunn av sin tidvis røffe lederstil. Den kom blant annet til uttrykk enkelte ganger når Oslo-politiet aksjonerte mot det radikale ungdomsmiljøet knyttet til Blitz-huset.

Da Willy Haugli kom til Oslo politikammer, var det mye å gripe fatt i. Men oppryddingen foregikk ikke uten motstand. Blant andre engasjerte møbelhandler Arvid Engen på Jessheim seg sterkt i forsøkene på å fjerne Haugli som politimester i Oslo. Tiden er beskrevet i Hauglis selvbiografi Tøffe år og i boken Edderkoppen. For Haugli og politikorpset ble imidlertid de tøffe årene mer samlende enn splittende. Haugli foretok en større omorganisering av Oslo-politiet og innførte «Oslomodellen», en arbeidsform der politiet kommer nærmere publikum. Da han gikk av som politimester i 1994, forlot han et oppegående politikorps til tross for interne diskusjoner.

Som politimester sa Willy Haugli fra når han fant det nødvendig, og han hadde respekt. Umiddelbart kunne han oppfattes som barsk og hard, men det viste seg snart at uniformen skjulte et menneske med følelser og ansvar for sine medmennesker. Han var alltid oppriktig interessert i sine medarbeideres ve og vel, uansett grad og stilling, og han strakk seg ofte langt for å hjelpe de som trengte det. I media kunne han nok virke kontant og uregjerlig når situasjonen krevde det, men han kunne også vise en fin humoristisk sans, som kunne ta brodden av de tøffe ordene.

• Æresdoktor ved University of Strathclyde, Glasgow, 1973
• Kommandør av St. Olavs Orden, 1995
• Kommandør av Dannebrogordenen
• Den svenske Nordstjärneorden
• Den islandske Falkeorden
• Finlands Lejons Orden

• Tøffe år (selvbiografi), 1995

• politiet

• V. Johansen og P. T. Jørgensen: Edderkoppen. Historien om en møbelhandler, 1989