Kekkonen var i sin første politiske tid påvirket av de nasjonalistiske strømningene i det finske samfunnet, og motarbeidet blant annet fredsslutningen med Sovjetunionen etter vinterkrigen i 1940. Men med våpenstillstanden i 1944 slo han om og ble en av de fremste forkjempere for Paasikivis forsoningspolitikk overfor stormaktsnaboen i øst.
Som president øvde Kekkonen en dominerende innflytelse og står som hovedskikkelsen i finsk etterkrigshistorie etter Paasikivi. Han grep inn i innenrikspolitikken, ikke minst ved en rekke regjeringsdannelser, og var den egentlige lederen av Finlands utenrikspolitikk. Her fulgte han opp og utdypet Paasikivis forsoningslinje på grunnlag av den finsk-sovjetiske bistandspakten (VSB-avtalen) i 1948. Dette kom blant annet til uttrykk under dramatiske møter med Sovjetunionens daværende statsminister Nikita Khrusjtsjov i Leningrad i 1959 og i Novosibirsk foran det finske presidentvalget i 1962.
Samtidig gikk Kekkonen inn for et nært samarbeid med de skandinaviske landene, blant annet gjennom Kekkonen-planen, og han vant ved en lang rekke reiser anerkjennelse for Finlands spesielle utenrikspolitiske stilling. Et høydepunkt i denne sammenhengen ble KSSE-konferansen i Helsingfors i 1975.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.