Torbjørn Sikkeland

Sikkeland vokste opp på en gård nær Sarpsborg som nummer seks av åtte søsken. Han tok examen artium i Sarpsborg i 1943 og cand.real.-eksamen med hovedfag i kjemi ved Universitetet i Oslo i 1952 med professor Odd Hassel som hovedfagsveileder. Sikkeland tok doktorgraden i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo i 1966.

I årene 1953–1956 var han forsker ved Institutt for atomenergi (IFA) på Kjeller og arbeidet med å skille plutonium fra uran med kjemiske metoder. I 1956 fikk han et stipend fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) for å arbeide ved Lawrence Berkeley Laboratory i California, og i årene 1957–1969 var han der.

Ved Berkeley hadde professor Glenn Seaborg, som ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1951, lenge arbeidet med å lage og studere de ustabile grunnstoffene som er tyngre enn uran. Disse grunnstoffene har kortlivede atomkjerner som kan dannes i kjernereaksjoner etter kraftige atomkollisjoner. Transuranene utfyller det periodiske system for atomene, og studiet av dem gir opplysninger om bindingskreftene i atomkjernene.

Seaborgs forskningsgruppe hadde funnet plutonium-94 i 1940, americum-95 og curium-96 i 1944, og deretter grunnstoffrekken videre til nummer 101 i 1955. Sikkeland fikk arbeide sammen med denne verdensberømte gruppen, som hadde en ny og stor ioneakselerator, og han ble snart en viktig og idérik medarbeider. Han nevnes nærmest etter den amerikanske kjerneforskeren Albert Ghiorso (1915–2010) som oppdager av nobelium-102 (1958) og lawrencium-103 (1962).

Nobelium ble laget ved å bombardere curium-96 med karbon-6 ioner, og lawrencium fra bor-5 mot californium-98. De hadde et veldig vanskelig arbeid med å registrere strålingen fra de uhyre små mengdene av disse nye stoffene, som har flere isotoper og levetider på bare noen minutter eller sekunder. Det har vært noe diskusjon om den detaljerte tolkningen av måleresultatene, og flere ulike grupper var involvert i oppdagelsen av nobelium.

Etter tolv år i California ville Sikkeland hjem til Norge, og han ønsket at hans tre barn skulle vokse opp her. Men i Norge var det ingen mulighet til å arbeide eksperimentelt med transuraner, så i årene 1968–1969 studerte han strålingsbiofysikk og spredning av lys i løsninger og emulsjoner ved Radiumhospitalet i Oslo. Dette ble hovedforskningsfeltet hans som professor ved NTH. Men Sikkeland fulgte fortsatt med i kjernefysikken, og han deltok i eksperimenter både i Darmstadt og ved Berkeley helt opp til pensjonsalderen.

Etter Tsjernobyl-ulykken advarte han som kjernefysiker i aviser og utredninger mot atomkraftverk, og særlig mot radioaktive utslipp fra atomrenseanlegg i Dounreay i Skottland og mot planlagt avfallslagring i gamle gruver i Holtålen. For dette fikk han Venstres miljøpris. Ellers ble det på instituttet hans forsket på fotoelektrisk frigjøring av elektroner fra metalloverflater, på hørselsfysikk, og på utvinning av energi fra havbølger med resonansmetoder.

Fysikkfagene på NTH var i 1970- og 1980-årene fordelt mellom seks professorer med hvert sitt småinstitutt, slik at Sikkeland for det meste foreleste for de første kursene for studenter som begynte på linjen for Teknisk fysikk. Han hadde et godt forhold til studentene. I perioder var han formann for Fysikkseksjonen og for Allmennavdelingen, som også omfattet andre fag ved NTH. Sikkeland var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Norges Tekniske Vitenskapsakademi.

• kjernefysikk
• transuraner

• Hoffmann, Darleane; Ghiorso, Albert; Seaborg, Glenn (2000): The Transuranium People: The inside Story, London
• Svare, Ivar og Wittje, Roland (2007): Fysikk i Trondheim 1910–1995
• Svare, Ivar: Biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 8, 2004