Teater i Sverige

Der finnes spor av middelalderteater i Sverige i form av liturgisk drama mellom 1200-tallet og reformasjonen. Etter reformasjonen oppmuntret den lutherske kirken til skoleteater basert på latinske komedier, oppført av latinskoleelever, først på latin, senere på svensk.

I 1628 inviterte kong Gustav Adolf 2 en hoffteatertrupp til Sverige, og dronning Kristina fikk italienske commedia dell'arte-trupper til landet, i tillegg til å få installert kulissescenemaskineri. Med den sterkt teaterinteresserte Gustav 3 begynte en nasjonal skuespillkunst. I 1737 ble den første teatertruppen, Kungliga Swenska Skådeplatsen, grunnlagt under kongelig beskyttelse og med blandet svensk og fransk repertoar. Dronning Lovisa Ulrika tok initiativet til byggingen av Drottningholms slottsteater, et barokkteater som fremdeles er bevart.

En operascene ble grunnlagt i 1773 av den operainteresserte kong Gustav 3, som også skrev dramatikk. I 1788 ble et nasjonalt kongelig dramatisk teater, Kungliga Svenska Dramatiska Theatern, grunnlagt etter mønster av Comédie-Française i Paris. Den første teatersjefen var Gustaf Mauritz Armfeldt. Teateret ble senere kalt Dramaten, hadde teatermonopol i Sverige til 1842 og var direkte underlagt hoffet frem til 1888. I 1842 ble det første privatteateret i Sverige grunnlagt under navnet Nya Teatern. Dette var under Ludvig Josephsons ledelse i 1880-årene et meget samtidsorientert teater som også spilte stykker av Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og August Strindberg.

August Lindberg innførte moderne, psykologisk-realistisk ensemblespill og regikunst i svensk teater på slutten av 1800-tallet, og førte regi på en del av oppsettingene ved Nya Teatern under Josephson foruten å lede et turnéselskap. Med dette reiste han blant annet rundt i Norden med den profesjonelle verdenspremieren på Ibsens Gengangere i 1883.

Det var med August Strindberg at en moderne dramatikk ble grunnlagt, og det ble eksperimentert med virkemidlene i teateret for å kunne spille hans stasjonsdramaer. August Falck ledet Strindbergs teater, Intima Teatern i Stockholm. Strindberg kom til å påvirke tysk dramatikk og teater i ekspresjonistisk retning, og det slo tilbake på svensk teater som etter hvert tok opp impulser fra den tyske ekspresjonismen så vel som fra Max Reinhardts regiteater.

Per Lindberg var teatersjef på Lorensbergteatern i Göteborg i 1919–1923. Han gjorde nyskapende oppsettinger ved å bruke åpne sceneløsninger. En annen sentral regissør på denne tiden var Olof Molander, som var teatersjef på Dramaten i 1934–1938. Gösta Ekman var en av de mest sentrale skuespillerne i svensk teater på denne tiden. Regissøren og skuespilleren Alf Sjöberg var aktiv på Dramaten i hele perioden fra 1930-årene til sin død i 1980. Han var særlig inspirert av fransk poetisk teater og vendte seg bort fra den tyske ekspresjonistiske tradisjonen.

Fra 1950-årene etablerte det seg et meget sterkt kompani ved Dramaten med skuespillere som Lars Hanson, Inga Tidblad, Anders Ek og Allan Edwall. Ny dramatikk kunne by på en dramatiker som Lars Forsell, og i perioden 1963–1966 hadde Ingmar Bergman sin første periode som teatersjef ved Dramaten.

Stadsteatre ble etablert i forskjellige byer utover 1900-tallet, slik som i Helsingborg i 1921, Göteborg i 1934 (nedlagt i 1997, men omstrukturert og gjenåpnet i 2002), Malmö i 1944 (senere omstrukturert) og Stockholms Stadsteater i 1961, med egen bygning i tilknytning til Kulturhuset på Sergels torg. Fra slutten av 1950-årene hadde det etablert seg et studentteater i Stockholm med tilholdssted i små kjellerteatre, og det var til dels disse som sto bak den sterke utviklingen av gruppeteater i Sverige fra 1960-årene. Det var i begynnelsen formeksperimenterende, men utviklet seg etter hvert i politisk retning og tok i bruk dokumentarisme, folkelig teater og revy. 1970-årene var også den tiden en lang rekke regionteatre ble grunnlagt i Sverige, slik som Norrbotnteatern i Luleå. De frie gruppene ble fra 1969 organisert i et Teatercentrum. Den statlige teaterpolitikken ble sterkt preget av et ønske om desentralisering av svensk teater.

Situasjonen fra 1970-årene og fremover var preget av den desentraliserende teaterpolitikken. Mange frie sceniske grupper etablerte seg som miniinstitusjoner, særlig i Stockholm med teatre som Pistolteatern (1964–), som spesialiserte seg på Dario Fo, og Fria Pro Teatern (1971–1990) med sosialt og politisk teater. Teater 9 (1969–1991) var orientert mot performancekunst og introduserte dessuten den østtyske dramatikeren Heiner Müller. Teater Giljotin (1989–) var det første teateret utenfor Norge som spilte Jon Fosse, med Barnet i 1997. Andre steder har tidligere frie grupper fått regionalteaterstatus.

Et nytt formeksperimenterende teater kom med den sterkt visuelt dramaturgisk orienterte teatergruppe Remote Control Productions fra 1981. Stadsteateret i Malmö ble omorganisert til Malmö Dramatiska Teater, og i 1992–1998 ble det ledet av regissøren Staffan Waldemar Holm. Her gikk han i spissen for det som en kan kalle et postmoderne regiteater, med blant annet en oppsetning av Jeppe på Bjerget (etter Ludvig Holberg) som ble gjort i samarbeid med Den Nationale Scene i Bergen.

I forbindelse med at Stockholm var europeisk kulturhovedstad i 1998, var en lang rekke internasjonalt kjente regissører i toppklassen invitert til byen. Sverige markerte seg mot slutten av århundret som et av Europas mest betydningsfulle teaterland. Ikke minst bidro Ingmar Bergman til dette med sine oppsettinger i 1980- og 1990-årene ved Dramaten, i en stil som godt kan karakteriseres som postmoderne eller sterkt tablå-orientert.

Et godt eksempel er Markisinnan de Sade av Yukio Mishima i 1989 med Stina Ekblad i hovedrollen og med scenografi av Charles Karoly, som spilte i 6 år og turnerte over hele verden.

I Göteborg sto for øvrig en ny operabygning i havneområdet ferdigbygd i midten av 1990-årene, mens Stadsteatern i samme by gjennomgikk en kraftig økonomisk og kunstnerisk krise. Etter omstruktureringen og ombyggingen av teateret kunne det gjenåpnes i 2002.

Et samisk teater under navnet Dálvadis ble grunnlagt i Karesuando, Norrland i 1971 på initiativ fra Harriet Nordlund og Åsa Simm. I 1991 måtte de legge ned driften på grunn av manglende økonomisk støtte. I 1992 ble et nytt samisk teater under navnet Giron Sámi Teáhter etablert i Kiruna. Giron er i prosess for å bli anerkjent som samisk nasjonalteater i Sverige.

Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm har, med visse unntak, vært et skuespillerteater i den eldre tradisjonen. På Stadsteatern på Kulturhuset bidro derimot regissøren Jan Håkansson (1937–2017) helt fra 1970-tallet til et dynamisk modernisering av svensk regiteater med sine klassikeroppsetninger særlig av Strindberg, Ibsen og Anton Tsjekhov.

I årene 2009–2014 ble Dramatiske Teatern ledet av billedkunstneren, dramatikeren og regissøren Marie-Louise Ekman. Hun ble etterfulgt av den norske regissøren Eirik Stubø, som hadde vært sjef på Stadsteatern fra 2015 til 2019. Da måtte han gå av i forbindelse med at han hadde engasjert en skuespiller som var involvert i en me too-sak. Han hadde imidlertid sterkt bidratt med sin poetisk-realistiske stil med oppsettinger som Lars Noréns Och ge oss skuggarna (sammen med den danske regissøren Vibeke Bjelke, i 2015) og for regien på Sofokles' Antigone i 2017.

Ungdomsteatret Unge Klara ved Stadsteatern har blitt svært kjent for sin nye forståelse for hva det vil si å lage teater for barn og unge. Suzanne Osten har vært leder helt siden starten i 1975. Fra 2018 er Unge Klara svensk nasjonal scene for barne og ungdomsteater.

Noen sentrale nyere svenske dramatikere er Lars Norén, Stig Larsson og Staffan Göthe. Videre kan man nevne Johans Hassen Khemiri, med skuespillet Invasion! (2006), og Sara Stridsberg, med for eksempel American Hotel (2016).

Svensk revy har omtrent samme form som norsk og dansk, men kom til å påvirke de andre skandinaviske landene i stor grad allerede i første halvdel av 1900-tallet, med Ernst Rolfs gigantiske, amerikanskpåvirkede showteater og Karl Gerhards mer satiriske litterære revyer. Spor fra disse er tydelige hos etterkrigstidens mest sentrale revyskapere, den musikalsk og språklig ekvilibristiske Povel Ramel og de mer politisk pregede Hasse&Tage (Hans Alfredson og Tage Danielsson), frem til 1990-årenes originale ensemble Galenskaperna og Lorry-gänget.

Sverige har en levende operettetradisjon, og i 1980- og 1990-årene kom en stor musikalbølgen med stjerner som Jan Malmsjö og Tommy Körberg. Viktige originalverk er Benny Anderssons og Björn Ulveaus' Chess og Kristina från Duvemåla, basert på Vilhelm Mobergs store utvandrerepos.

• Sverige
• Sveriges litteratur
• teater
• europeisk teaterhistorie

• Beijer, Agne: Slottsteatrarna på Drottningholm och Gripsholm, 1937
• Dahlberg, Gunilla: Komediantteatern i 1600-talets Stockholm, 1992, isbn 91-7031-038-6
• Hammergren, Lena m.fl.: Teater i Sverige, 2004, isbn 91-7844-624-4
• Lindahl, Robert, red.: Teatern i Kungsparken : Stora Teatern 125 år, 1984, isbn 91-7810-210-3
• Löfgren, Lars: Svensk teater, 2003, isbn 91-27-09672-6
• Malmborg, Ingvar von, red.: Scenljus : porträtt av sex stockholmsteatrar, 2002, isbn 91-7031-070-x
• Nordensvan, Georg: Svensk teater och svenska skådespelare från Gustaf III till våra dagar, 1917-18, 2 b.
• Näslund, Erik m.fl.: Kungliga dramatiska teatern 1788-1988, 1988, isbn 91-7752-208-7
• Ringby, Per: Avantgardeteater och modernitet : Pistolteatern och det svenska teaterlivet från 1950-tal till 60-tal, 1995, isbn 91-87970-16-3
• Rosenqvist, Claes, red.: Den svenska nationalscenen : traditioner och reformer på Dramaten under 200 år, 1988, isbn 91-7024-484-7
• Statens kulturråd: Soppa och skådespel åt folket : om teatrar med regionalt uppdrag, 2000, isbn 91-85603-27-9
• Waldén, Katja, red.: Teatern i centrum : en bok om Stockholms stadsteater 1960-1990, 1990, isbn 91-7031-022-x