Sissel Tolaas

Siden 1997 har Tolaas arbeidet med å utvikle et eget språk for lukt som hun har gitt navnet nasalo. I et eksperiment fant hun at forsøkspersoner reagerte mer positivt på en lukt når den var merket med «cheddar» enn når den var merket med «kroppslukt». Begrensningen i å beskrive lukt i kategorier som «god» eller «dårlig», eller i metaforer av sorten «det lukter som en hund» fikk Tolaas til å ønske å utvide vokabularet vårt. I nasalo finner man fantasi-ord uten kontekst, som docasa (lukten av kebab og parfyme), ino (lukten av vasket asfalt og steiner, eller antiseptiske såper), mo'ontik (lukten av romantikk) og tarkee (lukten av tog).

Et av de tidlige og tonesettende prosjektene Tolaas gjennomførte ved Smell Research Lab Berlin,var Fear fra 2005. Tolaas startet prosjektet med 20 menn fra 20 forskjellige steder i verden som alle hadde fobi for kropper. Mennene ble utstyrt med et lite apparat som de tok med seg overalt, og som de plasserte i armhulen når de fikk et panikkanfall, der apparatet sugde til seg svette. Svetteprøvene ble så sendt til Tolaas’ laboratorium, der luktene ble kjemisk analysert og gjenskapt. De kjemisk gjenskapte luktene ble industrielt inkapsulert og blandet i en spesiell maling som så ble brukt i utstillinger, der besøkende kunne røre ved et område på en vegg for å aktivere lukten. På den måten kunne de oppleve 20 forskjellige luktportrett fra mennene som hadde deltatt i prosjektet.

Tilsvarende luktportrettene Tolaas har produsert, har hun også siden 1998 laget det hun kaller City SmellScapes fra viktige byer verden rundt. Lukten av mat, biler, planter, mennesker og andre kilder samles for å lage et portrett av hvordan byer lukter. I prosjektet utforskes hvordan enhver by, ethvert nabolag, har en helt særegen lukt, som også forandrer seg over tid mens byen forandrer seg.