luktesans

Luktesanscellene befinner seg i et område på 5–10 cm² i den øvre delen av nesen (regio olfactoria). Antallet hos mennesker er om lag 10 millioner. De har fine tråder (stereocilier) som inneholder spesielle molekyler som kan binde odorantene og dermed utløse impulser som stimulerer cellene i luktelappen, som er lokalisert på silbenet i fremre skallegrop.

Sansecellene er genetisk programmert til å reagere på de enkelte odoranter, og celler som reagerer på samme odorant samler sine utløpere i små nøster (glomeruli) i luktelappen. I alt er det om lag 1000 forskjellige genetisk programmerte sanseceller som hver bare reagerer på ett eller noen få molekyler. Impulsene føres fra luktelappen videre til hjernebarken i tinninglappen og andre områder i hjernen (hippocampus, amygdala, thalamus, hypothalamus). Denne delen av hjernen har vært kalt luktehjernen (rhinencephalon). Det er når hjernen setter sammen impulser fra flere typer sanseceller at vi kan identifisere lukten.

Det antas at det er mulig å identifisere 10 000 forskjellige lukter. Hos dyr som er avhengig av luktesansen blant annet for å finne mat og forplante seg, er både antall sanseceller og denne delen av hjernen relativt større enn hos mennesket. I 2004 ble de amerikanske forskerne Richard Axel og Linda B. Buck belønnet med Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sitt banebrytende forskningsarbeide på luktesansen.

Det finnes også et annet luktesystem, det aksessoriske. Sansecellene er der lokalisert nedad fortil på neseskilleveggen i vomeronasalorganet (Jacobsons organ) og er litt forskjellige fra sansecellene i den øvre del av nesen idet de i stedet for tråder har små utbuktninger av cellemembranen.

Disse sansecellene stimuleres av organiske molekyler (feromoner) som utskilles av et individ i svette, urin og andre kroppsvæsker, og kan utløse reaksjoner som aggresjon, hormonsekresjon og paring hos et individ av samme art. Impulsene fra sansecellene ender i nærheten av luktehjernen.

Det aksessoriske luktsystemet er trolig av stor betydning for en rekke dyrearter. Det er ikke sikkert klarlagt hvor stor betydning det har for mennesker.

Mens impulsene fra det vomeronasale organet særlig påvirker instinktene, vil impulsene fra lukteorganet komme til bevissthet selv om de også kan utløse autonome reaksjoner som for eksempel kvalme og brekninger ved ufyselige lukter. Luktesansen utløser på denne måten en hensiktsmessig reaksjon som beskytter individet ved for eksempel å hindre at man spiser bedervet mat.

Lukt er en viktig del av de finere nyanser i smakssansen. Smak er strengt tatt kvalitetene salt, søtt, surt og bittert, som oppfattes av smaksløkene på tungen. Det er luktesansen som får frem nytelsen av de finere kvaliteter i et måltid, og som gir velvære og fremmer god fordøyelse ved å stimulere sekresjon av spytt og andre enzymvæsker i magesekken og tarmen.

Nedsatt luktesans, hyposmi, eller opphevet luktesans, anosmi, kan forekomme ved sykdommer og tilstander som gir nedsatt luftpassasje i nesen, ved kraniebrudd og infeksjoner eller inhalasjon av skadelige stoffer som ødelegger sansecellene. Sansecellene i lukteorganet kan regenerere etter skade. Det forekommer da at lukt kan endre karakter, for eksempel kan parfymeduft kjennes som lukt av svidd gummi (parosmi). Vond lukt kan skrive seg fra for eksempel bihulebetennelse forårsaket av forråtnelsesbakterier eller være innbilt (kakosmi).

Luktesansen er lett gjenstand for tilpasning, adaptasjon. Dette er grunnen til at mennesker som stadig utsettes for en stinkende lukt, etter hvert ikke legger merke til den.

• luktesans (SML-artikkel)