Rikard av York

Rikard av York var en engelsk aristokrat, tronpretendent og hertug av York. Han var sønn av av Rikard av Conisburgh og Anne de Mortimer.

Rikard utmerket seg i kampene mot Frankrike under hundreårskrigen og ble i 1436 stattholder i Calais, og i 1447 stattholder i Irland. Da kong Henrik 6s sinnssykdom gjorde ham tidvis ute av stand til å fungere som konge regjerte Rikard som Lord protector (1454–1456).

Rikards politiske motstander var Edmund Beaufort, hertug av Somerset, og det var konflikten mellom dem som eskalerte til den serien av kriger som senere har blitt kjent som Rosekrigene. I 1455 ble Rikard utestengt fra hoffet, men insisterte likevel på sin rett til å gi kongen råd. I mai samme år førte Rikard en liten styrke mot London og beseiret kongens styrker under Beaufort i det første slaget ved St. Albans. Der falt Beaufort. Rikard gjenvant dermed sin posisjon ved hoffet i et års tid før kongens tilstand igjen forbedret seg.

Forsterket av ny personlig rivalisering og feiden mellom de to slektene Percy og Neville, brøt det ut nye kamper i 1459 og 1460. Kongen vant i slaget ved Ludford bro i 1459, men ble slått av en av York-familiens støttespillere, jarlen av Warwick, i slaget ved Northampton i 1460. Inspirert av denne militære seieren fremmet Rikard av York sitt krav på tronen. Rikard var etterkommer av Edvard 3 på både fars- og morssiden, og i 1460 godkjente Parlamentet Rikard og sønnen Edvard som berettiget til tronen. Rikard ble utnevnt til prins av Wales, mens motpartiet samlet seg igjen om dronningen, Margarete av Anjou. De møttes i slaget ved Wakefield i 1460, der Rikard falt.

Rikard var far til to senere engelske konger, Edvard 4 og Rikard 3.