Edvard 3. var konge av England fra 1327 til 1377. Han var sønn av Edvard 2 og Isabella. Han fikk imidlertid først reell makt da han fjernet morens elsker, Roger Mortimer, ved et kupp i 1330. Edvard var en energisk ridderkonge med Europas mest prangende hoff.
I Edvards regjeringstid begynte de langvarige stridene med Frankrike kjent som Hundreårskrigen, dels fordi begge landene grep inn i den skotske tronstriden, dels på grunn av Edvards nære forhold til Frankrikes fiender i Flandern, men særlig fordi han stod i veien for den franske kongemakten. Edvard var hertug av Guyenne, og som Filip den smukkes dattersønn gjorde han krav til og med på den franske tronen.
Krigen begynte i 1337 og artet seg som en rekke engelske felttog på fastlandet, med fredsperioder imellom. Kong Edvard tok Calais i 1347 og sammen med sønnen Edvard («den svarte prins») vant han slaget ved Poitiers i 1356 og sikret seg store områder. Ved freden i Brétigny (1360) gav han opp kravet på den franske kronen, men fikk størstedelen av Vest-Frankrike; likevel maktet han senere bare å redde noen byer ved våpenstillstanden i 1375 (Calais, Brest, Bordeaux, Bayonne).
Krig og pest (svartedauden) hadde vært en stor påkjenning for England. For å skaffe penger til krigføring måtte Edvard gi Parlamentet store rettigheter, særlig kontroll med skattlegging. Dette ble grunnleggende for engelsk statsskikk.
Da Edvard 3 døde i 1377 ble han etterfulgt av sønnesønnen Rikard.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.