Napoleonstiden

Etter den franske revolusjon i 1789 var det politiske styret i landet stadig i endring. Borgerskapet, som hadde startet revolusjonen, ønsket nå å sikre seg rettighetene nedskrevet i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. I 1791 rømte imidlertid den kongelige familien, og muligheten for etablering av et konstitusjonelt monarki slik mange hadde ønsket ble vanskelig.

Krigen mot flere europeiske monarkier som startet i 1792, da Frankrike erklærte krig mot det habsburgske monarkiet keiserriket Østerrike, fikk revolusjonen til å tilspisse seg. I ett år prøvde Maximilien Robespierre med jakobinerne å legge grunnlaget for en folkelig revolusjon.

Robespierre ble henrettet i 1793, og i 1795 ble en forfatning med begrenset stemmerett vedtatt. Det sivile styret – Direktoriet – fikk stadig mindre støtte i folket. I 1796 prøvde Gracchus Babeuf å velte Direktoriet som holdt makten. Planen var å avskaffe privat eierskap, og dermed sikre total sosial likhet blant franske borgere. Dette var neppe med i planene til borgerne som først og fremst drømte om å erobre den politisk makten fra aristokratene: Etter ti år med revolusjon ønsket mange å avslutte revolusjonen før den gikk for langt.

General Napoleon Bonaparte tok makten i 1799 etter et militærkupp, og innførte den såkalte konsulatforfatningen, hvor han selv ble stående med eneveldig makt.

Napoleons maktovertakelse markerte slutten på revolusjonsperioden. På mange måter er det likevel rimelig å anta at revolusjonen fortsatte helt fram til Napoleons endelige fall i 1815, siden Napoleon videreførte mange av revolusjonens resultater og utbredte dem til de land Frankrike okkuperte.

Den 9. november 1799 gjennomførte hærføreren Napoleon Bonaparte et statskupp. Han ble da sett på som den eneste i stand til å frigjøre Frankrike fra utenlandske armeer, og til å samle alle franskmenn.

I mai 1800 førte han sine tropper over Store St. Bernhardpasset, og 14. juni slo han østerrikerne i slaget ved Marengo. Østerrike måtte i februar 1801 slutte fred i Lunéville. Russland hadde trukket seg ut av koalisjonen med Storbritannia, Østerrike, Napoli og Sardinia, og i mars 1802 sluttet Frankrike og Storbritannia fred i Amiens.

I 1804 lot Napoleon seg utrope til fransk keiser, og 2. desember ble han og hans hustru Joséphine kronet av paven i Notre-Dame-kirken i Paris. Den 26. mai 1805 lot han seg krone til konge av Italia.

Napoleon organiserte et sentralisert embetsverk, der målet var å danne en autoritær styring av landet. Prefekten, en sentral figur i embetsverket, representerte sentralmakten i regionene som ble administrert i prefektur. Administrasjonen av landet ble betjent av funksjonærene. Disse var statsansatte som var sikret fast jobb, og som var forventet å være totalt trofaste mot sentralmakten.

I 1801 sluttet Napoleon et konkordat med paven. Spørsmålet om kristendommens plass i samfunnet var sentralt under den franske revolusjon, og her som i alle andre områder fant Napoleon en mellomvei mellom tradisjon og forandring. Katolisisme ble godkjent som religionen til det store flertallet av franske borgere, men var ikke lenger statsreligion. Selv om den katolske kirke fortsatt kunne peke ut biskopene, ble de nå utnevnt av sentralmakten. Borgerskapet beholdt den del av kirkens og adelens jord som de hadde skaffet seg under revolusjonen; til gjengjeld var staten nå ansvarlig for å lønne de kirkeansatte.

I 1802 startet Napoleon en omfattende ombygging av utdanningssystemet, der etableringen av gymnaser (Lycée) var sentralt. Fra 1806 fikk staten enerett til utdanning, noe som tidligere var i kirkens hender.

I 1804 ble den sivile lovgivning samlet i Code civil (senere Code Napoléon). Den politiske og åndelige frihet ble avskaffet, og et sterkt politisk politi ble dannet. Familien var nå i sentrum igjen, kvinnen var underlagt mannen, og skilsmisse var mulig i kun noen få tilfeller. Likhet for loven for alle mannlige borgere ble derimot opprettholdt. Mange av aristokratene som flyktet fra revolusjonen kom tilbake. Napoleon opprettet en ny adel, men den fikk ingen føydale privilegier.

Napoleon ville gjøre Frankrike til den herskende makt i Europa. Han fristet sine kolossale armeer med muligheten til å plyndre fienden. Bondesoldatene var redde for at fyrstene og emigrantene skulle ta jorden fra dem, og hæren åpnet store muligheter for å vinne makt og rikdom. Ny krig brøt ut igjen i 1803, og i årene 1804–1805 ble det organisert en ny koalisjon mot Frankrike med Storbritannia, Østerrike og Russland i spissen.

I 1805 ble den franske flåten slått ved Trafalgar. Til gjengjeld seiret Napoleon over østerrikerne og russerne. I 1806 ble det krig mot Preussen, og i 1807 ble russerne slått ved Friedland. Preussen måtte avstå Westfalen, som ble et kongedømme under Napoleons bror Jérôme, og storparten av Preussens polske besittelser ble gjort til storhertugdømmet Warszawa. Samtidig sluttet Napoleon forbund med Aleksander 1 av Russland. Napoleon søkte å ramme britene ved å ødelegge deres eksport. Fastlandssperringen ble likevel aldri effektiv og medførte krig på flere fronter i Europa.

I 1807 besatte franske tropper Portugal, og 1808 avsatte Napoleon det spanske kongehuset og gjorde sin bror Joseph Bonaparte til spansk konge. I 1809 brøt det ut en ny krig med Østerrike. Kampen for å gjennomføre fastlandssperringen førte til anneksjon av stadig nye landområder, og 1812 førte den til krig med Russland. Etter seieren ved Borodino, rykket Napoleons armeer inn i Moskva. Men byen ble brent og franske forsyningslinjer ødelagt. I oktober måtte Napoleon begynne tilbaketoget. Nesten hele hæren på 600 000 mann mistet livet i felttoget.

Napoleonskrigene tilførte ingen vedvarende fordel for Frankrike. Landets grenser forble de samme som de var i 1792. Likevel førte Napoleonskrigene til en økt nasjonal selvfølelse og bidro dermed til dannelsen av et sterkt Frankrike.

Napoleon organiserte våren 1813 en ny hær. Preussen og Sverige sluttet seg til hans fiender, og det oppstod en sterk patriotisk og franskfiendtlig stemning i Tyskland. I august 1813 sluttet også Østerrike seg til, og i 1813 ble Napoleon slått i folkeslaget ved Leipzig. Napoleon hadde ført en glimrende forsvarskamp i Frankrike, men overmakten ble for stor, og i 1814 frasa han seg tronen. Seierherrene sendte ham i eksil til øya Elba. Ludvig 18, bror av den henrettede kong Ludvig 16, ble kronet til konge i Frankrike.

Ludvig gav Frankrike en liberal forfatning, La Charte, med et tokammersystem og en sterkt innskrenket stemmerett. Ved fredsslutningen i mai 1814 i Paris fikk Frankrike beholde sine grenser fra 1792. Til tross for at landet var krigstrett, ble det nye styret upopulært, og da Napoleon i mars 1815 forlot Elba og gikk i land i Sør-Frankrike, ble han hilst med begeistring.

Napoleon utrustet en ny hær, men ble slått ved Waterloo i Belgia av britene under Wellington og prøysserne under Blücher. 22. juni abdiserte Napoleon, og ble til slutt deportert til øya St. Helena.

Den franske revolusjon brøt opp de institusjonene som tidligere strukturerte samfunnslivet: kirken, kongedømmet, og de tre stender: adelen, geistligheten og tredjestanden. Med Napoleon fikk borgernes liv en ny ramme basert på autoritet og overvåking; mannens autoritet, fars autoritet, kirken kontrollert av regjeringen, administrasjonen kontrollert av prefektene, og folket overvåket av politiet og det hemmelige politiet.

Den franske revolusjon klarte ikke å danne et solid politisk system som erstatning for kongedømmet, og kongens henrettelse i 1793 ble fulgt av et århundre med konstitusjonelle omveltninger. Men med Napoleon klarte revolusjonen definitivt å endre samfunnet når det gjaldt administrasjon, lover, skole, kirke og den enkeltes rettigheter. Politisk sett opplevde Frankrike store endringer i de neste hundre årene, men administrasjonen som Napoleon la grunnpilarene til, overlevde alle politiske omveltninger. Institusjoner som prefektur, gymnas og grandes écoles (høyere læresteder) er den dag i dag viktige symboler på den franske republikk.

• Napoleon Bonaparte
• Napoleonskrigene
• Den franske revolusjon
• Frankrikes historie

• François Furet (1996), The French Revolution 1770–1814. John Wiley & Sons
• Albert Soboul (1989), The French Revolution, 1787–1799: From the Storming of the Bastille to Napoleon. Routledge
• Herman Lindqvist (2011), Napoleon. Anno