Velkjente folkedanser som polonese og masurka stammer fra Polen. Polens mest kjente komponist, Frédéric Chopin (1810–1848), virket i Frankrike, men skrev musikk innen disse nasjonale dansesjangrene. Etter andre verdenskrig gjorde flere polske komponister seg bemerket med en uttrykksfull klangflatestil som skilte seg fra den abstrakte serialismen som var rådende i Vest-Europa.
Musikk i Polen
Polonese danses under feiring av grunnlovsdagen 3. mai. Szczecin, 2009. Polonese er anerkjent som en av Polens fem nasjonaldanser og er også populær utenfor landets grenser. De andre nasjonaldansene er masurka, krakowiak, kujawiak og oberek.
Frédéric Chopin er Polens største komponist gjennom tidene. Han virket i Paris, og hans musikalske forbilder var tyske, italienske og britiske, men han regnes som en forløper for nasjonalromantikken på grunn av de polske danseformene han anvendte.
Folkemusikk
Polen har en rik folkemusikk som har vært en viktig inspirasjonskilde for mange polske komponister. Danseviser dominerer i sangrepertoaret, og i instrumentalmusikken brukes sekkepipe, forskjellige fioliner, tretrompeter, tamburin, trekkspill, klarinett, trompet og saksofon. Ensemblespill er vanlig. Nasjonaldansene, blant dem polonese og masurka, fikk sin form på 1500–1700-tallet og spredtes langt utover landets grenser; en avlegger oppstod i Sverige under navnet polska, og denne finnes også i Norge under navnet pols. Innsamling av folkemusikk begynte på 1800-tallet. Den ledende samleren, Oskar Kolberg (1814–1890), ga ut 23 bind med cirka 15 000 melodier. Mer enn 80 000 innspillinger av folkemusikk er oppbevart ved vitenskapsakademiet i Warszawa.
Kunstmusikk
En sammenhengende utvikling av landets kunstmusikk begynte først på 1500-tallet med Sebastian von Felsztyn (cirka 1490–cirka 1544) og Micołaj Gomółka (cirka 1535–cirka 1609), som komponerte kirkemusikk i flamsk stil. De ble etterfulgt av en rekke komponister som for en stor del hadde tilknytning til det såkalte Rorantistkapellet ved domkirken i Kraków. Allerede under kong Sigismund 3. (1587–1632) ble det opprettet en opera ved hoffet i Warszawa, men krigene fra 1620-årene og utover hemmet det polske musikkliv for lang tid.
Musikklivet tok seg først for alvor opp igjen cirka 1800. Maciej Kamieński (1734–1821) skrev flere operaer i syngespillstil, og Józef Kozłowski (1757–1831) og Józef Elsner (1769–1854) komponerte operaer, symfonier, kammermusikk og sanger. Det største navn i polsk kunstmusikk er Frédéric Chopin (1810–1848), som ga avgjørende bidrag til utviklingen av klaverteknikk og komposisjon. Det nasjonale hos Chopin viser seg særlig i det harmoniske og i at han dyrket sjangrene polonese og masurka. Stanisław Moniuszko (1819–1872) skapte den første nasjonale operaen, Halka (1848), foruten mange andre komposisjoner. Henryk Wieniawski (1835–1880) komponerte for sitt instrument, fiolinen, og Ignacy Paderewski (1860–1941) for sitt, klaveret.
En overgangsfigur ut av romantikken er Karol Szymanowski (1882–1937) som, influert av impresjonismen og landets folkemusikk, skrev sceneverker og klaver- og orkesterkomposisjoner av høy kunstnerisk verdi. Han var en av stifterne av gruppen Młoda Polska (Det unge Polen), der blant annet operakomponisten Ludomir Różycki (1883–1953) og dirigenten Jerzy Fitelberg (1903–1951) var aktive medlemmer. Til samme generasjon, men med en mer antiromantisk tendens, hører Karol Rathaus (1895–1954) og Alexandre Tansman (1897–1886), som hovedsakelig virket utenfor landets grenser.
Musikklivet i Polen ble lammet under andre verdenskrig, og etter freden måtte det bygges opp igjen fra grunnen av. Staten tok hånd om kulturlivet, og foruten å gjenopprette driften av de tre institusjonene i Warszawa, Den store opera, Det nasjonale filharmoniske orkester og Musikkonservatoriet, begynte man systematisk å desentralisere musikklivet. Faste operascener ble opprettet i Łódź, Kraków, Poznań, Wrocław, Bydgoszcz, Gdańsk og Bytom. Cirka 15 symfoniorkestre (radioorkestrene ikke medregnet) ble organisert med statlig støtte. Fem musikkhøyskoler og en rekke konservatorier ble finansiert av staten.
Etter det kulturelle klimaskiftet i 1956 ble Polen raskt et foregangsland for komposisjon og fremføring av samtidsmusikk. Høstfestivalene i Warszawa ble internasjonale begivenheter. Lederen for den nye avantgardemusikken ble Witold Lutosławski (1913–1994). En rekke andre komponister gjorde seg snart bemerket, som Kazimierz Serocki (1922–1981), Włodzimierz Kotoński (1925–2014), Tadeusz Baird (1928–1981), Bogusław Schäffer (1929–2019), Henryk Górecki (1933–2010) og ikke minst Krzysztof Penderecki (1933–2020).
En lang rekke utøvere har også gjort seg internasjonalt bemerket, blant annet fiolinisten Henryk Szeryng (1918–1988), cembalisten Wanda Landowska (1879–1959) og pianistene Artur Rubinstein (1887–1982) og Krystian Zimerman (født i 1956).
Populærmusikk
Polsk jazz fikk internasjonal oppmerksomhet på 1960- og 1970-tallet. Rock, Heavy Metal og andre Metal-sjangre er veldig populært i Polen. Innen Black Metal er en del band eksplisitt nynazistiske. I tillegg finnes en mainstream popstil.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.