Leica

Carl Kellner (1826–1855) var en tysk mekaniker og selvlært matematiker som var født i Hirzenhain i Hesse, Tyskland. I 1849 grunnla han et optisk institutt i Wetzlar for å produsere linser og mikroskoper, og fant opp et akromatisk okular som kunne gjengi motivet med riktig perspektiv og uten forvrengninger som var typisk for mikroskoper på den tiden. Okularet vekket oppmerksomhet blant Tysklands ledende forskere, og firmaet kunne i økende grad konsentrere produksjonen rundt mikroskoper. Oppfinnelsen er fortsatt i bruk og kalles Kellner-okularet.

Kellner døde av tuberkulose bare 29 år gammel, og enken fortsatte instituttet som på det tidspunktet hadde tolv ansatte. I 1856 giftet hun seg med en av de ansatte, Friedrich Belthle (1829-1869).

Finmekanikeren Ernst Leitz (1843-1920) kom til Wetzlar i 1864, hadde flere års erfaring som urmaker fra Sveits og fikk opplæring som instrumentmaker. Han ble deleier i 1865 og overtok hele selskapet i 1869 under eget navn. Etter at Den fransk-tyske krigen tok slutt i 1871 opplevde firmaet en stor økning i etterspørselen. Leitz forsto at mikroskopet ville bli et viktig hjelpemiddel innen ulike vitenskaper og konsentrerte produktutvikling og produksjon rundt dette. Mikroskopene ble produsert både for industrielle og biomedisinske formål. Da elektrisiteten ble oppfunnet forsvant samtidig mikroskopets problemer med lys, og selskapet utviklet lysbuelampen.

Timingen var god og ga selskapet et forsprang på konkurrentene. Han lyttet til kundenes behov, tilpasset mikroskopene etter kundenes ønsker og innførte serieproduksjon i 1871. I 1887 ble mikroskop nummer 10 000 solgt og produksjonen fortsatte å øke fram til første verdenskrig. Produksjonen tidoblet seg fra 1885 til 1912. I 1907 ble mikroskop nummer 100 000 donert til nobelprisvinneren Robert Koch og i 1912 mikroskop nummer 150 000 til nobelprisvinneren Paul Ehrlich.

På begynnelsen av det nye århundret innførte firmaet åttetimersdagen og helseforsikring for alle ansatte. I 1913 introduserte Leitz verdens første funksjonelle binokulare mikroskop.

Fra 1894 utviklet selskapet objektiver til bruk for tegneapparater og mikro- og makrofotografering med belgkameraer. Fra 1901 av overtok matematikeren Ernst Arbeit ansvaret for fotografisk optikk sammen med Carl Metz, og utviklet et sortiment av objektiver med fatninger til alle kameraer på markedet. I 1905 lanserte Leitz egne belg- og foldekameraer, alle laget av tre. Samme år lanserte selskapet et projeksjonsapparat som kunne brukes både for transparente og ikke-transparente bilder, episkopet. Leitz episkoper ble solgt til forelesningssaler over hele verden de neste årene.

I 1912 måtte selskapet motvillig begynne å produsere militære produkter; blant annet teleskoper, periskoper, siktemidler og flyobservasjonsinstrumenter.

Etter første verdenskrig satte Versailles-traktaten en brå stopp for produksjon av militær optikk og selskapet måtte igjen konsentrere seg om mikroskoper og projektorer, samt kikkerter til sivile formål. De utenlandske markedene gikk tapt og offentlige institusjoner hadde ikke økonomi til å kjøpe vitenskapelige instrumenter. Tyskland var i dyp økonomisk nød, blant annet fordi landet måtte utbetale enorme krigserstatninger.

Ernst Leitz II (1871–1956) begynte i lære som presisjonsmekaniker i farens selskap og ble deretter opplært i forretningspraksis før han ble partner i 1906 og overtok selskapet som eneaksjonær da faren døde i 1920. Han viet seg opprinnelig til utviklingen av nye mikroskoper og lanserte blant annet det første kikkertmikroskopet som kunne brukes til store forstørrelser og forskningsmikroskopet Ortholux med innebygd belysning.

Ur-Leica er kallenavnet på det aller første Leica-kameraet og representerer en milepæl i fotografisk historie. Det var konstruktøren Oskar Barnack fikk den banebrytende ideen om å doble bildebredden på den vanlige kinofilmen, som var 18×24 millimeter. Han fastsatte formatet til 24×36 millimeter fordi han da kunne benytte kinofilmen horisontalt i stedet for vertikalt og fortsatt beholde forholdstallene 2:3.

Ved siden av sine oppgaver på fabrikken fotograferte Barnack i Wetzlar og omegn. Kameraer var store, tunge, bygget i tre, vanskelige og langsomme å arbeide med, og dette kombinert med at han hadde astma gjorde at han fikk ideen om å konstruere et kamera som var lite, enkelt, lett og raskt å arbeide med. Arbeidstittelen hans var Liliput Kamera og prototypen stod klar i 1914 og har for ettertiden blitt referert til som Ur-Leicaen. Kameraet var ment å være et hjelpemiddel for filmfotografene, som på en enkel måte kunne få sjekket eksponering og komposisjon. Kameraet var rimelig i bruk fordi han brukte filmrester fra filmopptakene, og kunne ta tolv bilder for prisen av én enkelt fotografisk plate.

Selv om Oskar Barnack var mekanikermester var han også fotograf, og det var nettopp denne kompetansen som gjorde det mulig for ham å identifisere de behovene kameraet skulle dekke.

Første verdenskrig satte en stopper for videre utvikling, dessuten hadde selskapet mistet det store russiske markedet for mikroskoper og så seg om etter et nytt produktområde som kunne erstatte den tapte omsetningen. I 1920 besluttet Ernst Leitz II å plukke opp ideen og satte Barnack i samarbeid med objektivkonstruktøren Max Berek. Barnack hadde forsøkt ulike objektiver, men objektivene til filmopptakerne dekket bare et format på 18×24 millimeter, og eksisterende objektiver fra Leitz eller konkurrenten Zeiss var for store. Resultatet av samarbeidet ble et uttrekkbart 50 millimeter Elmax normalobjektiv med lysstyrke 3,5. Dette var forløperen til Leicas berømte Elmarserie med objektiver. Elmax var en sammentrekning av Ernst Leitz Max Berek.

Dette ble også begynnelsen for den spesielle leicatradisjonen å gi objektivene navn etter den lysstyrken objektivet har:

Oskar Barnack produserte tre eksemplarer av ur-Leicaen. Det første og det tredje finnes nedlåst i et hvelv på Leicamuseet i Wetzlar, mens det andre er gått tapt. Kameraene som står utstilt er håndlagede replikaer.

Barnack var en av de første fotografene i verden som tok nyhetsbilder der menneskene kunne sees i sine naturlige omgivelser. Bildene fra vårflommen i Wetzlar som elven Lahn forårsaket regnes for å være de første nyhetsbildene som noensinne er tatt med et 35-millimeter kamera.

I 1923 produserte Leitz så 31 testmodeller som fikk en blandet mottakelse, samtidig som Tyskland var dypt nede i en økonomisk bølgedal. Disse kameraene fikk betegnelsen 0-serie og tolv av dem skal være bevart. Oskar Barnacks eget 0-serie kamera ble solgt for 14,4 millioner euro på auksjon i Wetzlar i 2022 og ble på det tidspunktet det dyreste kamera som noensinne hadde vært solgt. Imidlertid produserte Leica i 2004 et begrenset opplag replikaer i anledning 125-årsdagen for Oskar Barnacks fødselsdag.

Rent teknisk kunne fotografen ikke stille inn lukkertider, men måtte bestemme bredden på spalteåpningen som passerte foran filmen og belyste den. Denne spaltebredden kunne varieres mellom 2 og 50 millimeter, tilsvarende 1/500 sekund og 1/20 sekund. Når fotografen skulle spenne lukkeren igjen, gikk spalten tilbake foran filmen, derfor måtte linselokket settes på for å forhindre at filmen ble belyst én gang til.

Ernst Leitz besluttet å lansere kameraet på vårmessen i 1924 i Leipzig under navnet Leica 1. Leica 1 ble en umiddelbar suksess, ikke bare på grunn av kameraet i seg selv, men fordi Leica samtidig presenterte et helt system slik at fotografen kunne utnytte alle mulighetene umiddelbart, alt fra filmkassetter til forstørrelsesapparater. Kundegruppen var innledningsvis de avanserte amatørene, men snart fikk de profesjonelle fotografene også øynene opp for det lille, lette og diskrete kameraet, som Walter Bossard og senere Erich Salomon, Robert Capa, André Kertész og Henri Cartier-Bresson. Leica var de unge fotografenes kamera, og den nye generasjonen innen kunst og fotojournalistikk.

Formatet ble deretter standard for 35 millimeter analoge kameraer og formatet er videreført i dagens fullformat digitalkameraer, såkalt FX-format.

Ernst Leitz II var en ledende demokrat før nasjonalsosialistene kom til makten. Han hadde vært med på grunnleggelsen av det tyske demokratiske parti Deutsche Demokratische Partei (DDP) og var medlem av Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold hvis mål var å bekjempe alle antidemokratiske krefter, enten de kom fra venstre eller høyre side i politikken. Hans antinazistiske holdning gikk så langt at han refererte til nazistene som «brune aper» selv på offentlige forsamlinger, en holdning som ikke virket beroligende på landets nye herskere. Regimet hadde under hele krigen ønske om å bli kvitt ham, og allerede i 1938 ble salgssjef Alfred Türk i Leitz-Werke arrestert. Han ble løslatt ved hjelp av en generøs bestikkelse. Ernst Leitz datter Elsie ble arrestert i 1943 for å hjelpe en jødisk kvinne å flykte og ble sperret inne i gestapofengslet i Frankfurt i flere måneder. Hun var også tiltalt for å bedre kårene for fangearbeiderne som måtte arbeide på fabrikken. Bare farens innsats hindret henne å bli sendt til konsentrasjonsleir. Som ikke-jøder var Leitz og familien hans upåvirket av Nürnberglovene som begrenset jødenes frihet og gjøremål.

I årene fra 1933 til 1935 ga Ernst Leitz verdifull hjelp eller reddet livet til hundrevis av mennesker med betydelig risiko for seg selv. De fleste var jøder, og rett etter maktovertakelsen ansatte han helt bevisst truede Wetzlarjøder, utstyrte dem med penger og anbefalingsbrev og lot dem forlate Tyskland til fordel for selskapets kontor på Manhattan i New York. Ansatte, forhandlere, familiemedlemmer og venner ble «tildelt» salgskontorer eller -oppgaver i Brasil, Frankrike, Storbritannia, Hongkong og USA. Aktiviteten økte betydelig etter Novemberpogromen. Mange ble smuglet over til Sveits. Tyske ansatte fikk hvert sitt Leica-kamera ved ankomst i USA og utbetalt et stipend til de hadde funnet arbeid. Ut av denne migrasjonen kom designere, teknikere, selgere og forfattere for fotografipressen. Dette har senere blitt referert til som Leica Freedom Train.

Leitz var et internasjonalt anerkjent merke som avspeilet et godt rykte på det tyske riket. Selskapet produserte avstandsmålere og optiske systemer for det tyske militæret, men Tyskland var også avhengig av utenlandsk valuta. Leitzs største enkeltmarked var USA, så det var umulig for de tyske makthaverne å eliminere Ernst Leitz. Innsatsen for jødene skal ha vært en medvirkende årsak til at fabrikken ikke ble bombet og som dermed muliggjorde en rask oppstart da krigen tok slutt.

Leica introduserte M-serien i 1954 på Photokina med modellen M3 som det første. M er en forkortelse for Messucher, avstandsmåler. Kameraet var teknologisk så langt foran konkurrentene at de fleste japanske produsentene ga opp videre produksjon av målsøkerkameraer, blant annet Canon og Nikon. Canon var akkurat klar med sin modell IV Sb2 som til tross for god omtale fra brukerne, ikke kunne måle seg med nivået på Leica M3. Canons ingeniører ble så imponerte at de forsto de ble tvunget til å tenke helt nytt og forandre forretningsstrategien til selskapet. Canon besluttet derfor å heller konsentrere seg om speilreflekskameraer med tilhørende teknologi og utstyr. Disse kunne utvikles med Japans egen kompetanse og teknologi og her var de ikke i konkurranse med Leica.

Leica M3 skulle erstatte Leica III og hadde bajonettfatning på objektivene i stedet for skrufatning. Søkersystemet ble betydelig forbedret og kameraet ble umiddelbart godt mottatt av mange viktige og kjente profesjonelle fotografer, særlig innen reportasjefotografering. Mange berømte bilder av samtidshistorien etter 1954 er fotografert med et Leica M-kamera. Leica hadde produsert mer enn 220 000 eksemplarer av kameraet da produksjonen av det ble stoppet i 1966. Det er den mest solgte M-modellen gjennom tidene. M-serien er fortsatt i produksjon, og har blitt et digitalt fullformatskamara i forskjellige utførelser, blant annet et rent svart/hvitt-kamera for purister.

I 2022 introduserte Leica en ny versjon av det analoge M6 på bakgrunn av oppblomstringen innen analog fotografering.

Leicaflex var den første produktlinjen med speilreflekskameraer og ble solgt mellom 1964 og 1976, men ble ingen suksess ut over Leica-entusiastene. Kameraene holdt ikke tritt med utviklingen, utvalget av tilbehør var begrenset og prisene var høye sammenlignet med de japanske konkurrentene. Selskapets ledelse hadde ikke den store troen på speilrefleks, men fortsatte å holde på fordelene ved målsøkerkameraet, men med det stadig økende tilbudet av speilreflekskameraer fra japanske konkurrenter hadde de til slutt ikke noe valg.

Leicaflex-serien ble etter tre modeller erstattet av R-serien som ble utviklet i samarbeid med Minolta. Minolta sto hovedsakelig for konstruksjon av kamerahuset med en Leica-utviklet lukker, mens Leica sto for det optiske. Leica R3 var det første av kameraene og ble lansert i 1976, i en økonomisk elendig periode for selskapet. Leicaflex hadde ikke vært noen suksess og målsøkerkameraet M5 var ikke i stand til å følge opp sine forgjengere, men R3 skulle vise seg å bli en stor kommersiell suksess. Samarbeidet mellom Leica og Minolta resulterte i modellene R4, R5, R6 og R7 og ble produsert fram til 1997. R8 og R9 brøt fullstendig med de tidligere kompakte R-kameraene, og hadde som mål å forbedre ergonomien slik at kameraet kunne betjenes helt uten å måtte fjerne øyet fra søkeren. Industridesigneren Manfred Meinzer sto for den kontroversielle utformingen. Både R8 og R9 kunne utstyres med et digitalt bakstykke slik at de både kunne benyttes analogt og digitalt.

På 1970-tallet hadde Leica funnet opp autofokus, men delvis fordi selskapet trengte penger og delvis fordi de mente den typiske Leicabrukeren visste hvordan man fokuserte, solgte Leica patentet til Minolta – som senere kom til å gjøre enorm suksess med det.

I 2008 lanserte Leica S2, et digitalt mellomformatkamera med bildebrikke produsert av Kodak og som ble fulgt opp av modellene S i 2012 og 2014 og S3 i 2020.

I 2015 lanserte Leica modellen SL som var et fullformat speilløst kamera, først og fremst rettet mot profesjonelle fotografer. SL ble etterfulgt av SL2 i 2019 og i 2020 SL2-S som også filmer i 4K video og dermed henvender seg til fotografer som arbeider med stillbilde og video kombinert.