Krabbekrigen

Fra juni 1657 utførte mindre norske avdelinger på opptil 100 mann korte innfall over grensen langs Göta älv. Et av disse framstøtene førte til en større trefning ved Tjurholmen i begynnelsen av juli. Støttet av skjærgårdsbåter og kanoner på Tjurholmen gikk nordmennene over Göta älv og erobret en svensk skanse på den andre siden. De sto imot to angrep fra svenske forsterkinger før de trakk seg tilbake til norsk side. Men svenskene slo tilbake. Tjurholmen ble forsvart av to kompanier ledet av Krabbe da 250 mann under feltmarskalk Robert Douglas inntok den norske festningen. Krabbe opptok nye stillinger i skråningen på den norske bredden og sendte bud på forsterkninger. Svenskene ble drevet fra Tjurholmen, men begge parter avsto fra å besette denne utsatte stillingen igjen.

Med bare fem kompanier klarte Krabbe lenge å binde hele den svenske Västergötlandsarmeen. Den danske oppbyggingen i Skåne tvang imidlertid Västergötlandsarmeen til å sende mellom 1500 og 1700 mann sørover. Også Värmland og Dalarne ble så godt som tømt for våpenføre menn. Douglas forsøkte så å avskjære de norske styrkene i Båhuslen med et angrep på Uddevalla, men den svenske frammarsjen ble oppdaget. Krabbe nådde byen 31. juli 1657, bare timer i forveien, og drev Douglas’ menn på flukt. Utover i august fulgte flere mislykkede svenske forsøk på å avskjære Båhuslen, og Krabbes styrker kunne fortsette sine små nålestikk over grensen.

Småtrefningene fortsatte til Krabbe krysset grensen med 1900 mann 27. august 1657. Dagen etter fikk han en ordre fra kongen: Avled svenske tropper fra Skåne. Krabbe rykket først nordøstover mot Vänersborg, men etter å ha blitt stanset av bønder og ryttersoldater ved Trehörningskleiva snudde de sørover i retning Göteborg. Sammen med oberst Frederik Ahlefeldt fra Båhus gjorde Krabbe et utfall mot Gullberg skanse like utenfor Göteborg.

I to uker dro norske tropper omkring og brannskattet de omliggende svenske herredene. Mange av dem som betalte, fikk fribrev som garanterte trygghet dersom de ikke deltok i kamp mot nordmennene. Dette hadde tydeligvis sin virkning, for på svensk side observerte man at disse bøndene motsatte seg utskriving. Da den nye øverstkommanderende i Västergötland og Värmland, feltmarskalk Gustav Otto Stenbock ankom scenen med forsterkninger på 1500 mann, trakk Krabbe seg tilbake til øya Hisingen i Göta älvs delta.

Da meldinger om ytterligere svenske forsterkninger var i anmarsj, dro Krabbe 23. september 1657 fra Hisingen. To dager senere rykket Stenbock over grensen med en styrke på 2300 mann og åtte–ti kanoner. I tillegg fulgte et svensk bondeoppbud. Etter en mindre trefning ved Anered fortsatte de mot Hjärtrum (Hjertrum), der de ankom 26. september. Her hadde en mindre norsk styrke tatt stilling på to skanser. Sammen med Krabbes hovedstyrke som sto ved Spekeröd 30 kilometer mot sørvest, var den norske styrken på 2100 mann og seks feltkanoner. Denne satte seg i bevegelse så snart meldinger om Stenbocks innfall nådde fram og ankom Hjärtrum på kvelden og natten til 27. september.

Situasjonen må ha vært uoversiktlig, for Stenbock sendte en mindre styrke på 400 dragoner og 100 kavalerister mot den norske hovedstyrken som da befant seg i ulendt terreng med mye kratt. Først ble den norske offensiven drevet på flukt, men da de svenske rytterstyrkene barket sammen med hovedstyrken, led svenskene store tap, og bare dragonene hadde 25 drepte, 23 sårede og fire som var tatt til fange. I tillegg mistet svenskene to kanoner, ammunisjon og en fane. Det gikk ikke stort bedre med en unnsettelsesstyrke under oberst H. Johan Stake, som selv ble drept. Både nordmenn og svensker stilte nå opp i slagformasjon oppe på sandmoen ved Hjärtrum. Slaget varte i tolv timer, og Stenbocks menn hadde de største tapene, i alt 200 drepte og sårede, og de trakk seg tilbake da mørket falt på. I alt var tapene ved Hjärtrum relativt store i datidens krigføring.

Stenbock satset nå alt på å forsvare Göteborg og hindre Krabbe i å få kontakt med de danske styrkene i Skåne. I begynnelsen av oktober var dette fullt mulig, da de dansk-norske styrkene i Skåne og Båhuslen utgjorde til sammen 10 000 mann. 15.–16. oktober 1657 gikk Krabbe igjen inn i Sverige med en styrke på rundt 3000 mann. Han omgikk Göteborg, men lot troppene herje i området rundt uten å møte motstand.

Danskene ved Halmstad i sør forholdt seg passive, trolig fordi de ikke visste hvor få tropper svenskene hadde i Halland. Krabbe kunne ikke rykke videre av frykt for å bli avskåret, og nøyde seg med å brannskatte Västergötland ut oktober. 21. oktober 1657 trakk også danskene seg tilbake til vinterkvarteret i Skåne, men til tross for dette gjorde ikke svenskene noe forsøk på å drive Krabbe ut. Til slutt tvang forsyningssituasjonen Krabbe til retrett, og han dimitterte deler av hæren og gikk i kvarter ved Uddevalla. Av de som forble i tjeneste, var det mange som deserterte utover i november. Krabbe fortsatte å sende mindre partier inn i Sverige, men samtidig trakk svenskene sammen nye 2000 mann i Vänersborg i tillegg til Stenbocks i Halland. Men de nye svenske troppene var dårlig utstyrt for et vinterfelttog og snart like plaget av sykdom som Krabbe og Stenbocks veteraner.

10. januar 1658 angrep svenskene Båhuslen med 3300–3500 mann. Samtidig trakk Krabbe, som nå rådde over 1300–1400 mann, seg nordover til Kvistrum. Svenskene inntok Uddevalla by, som den gang var norsk (Oddevall). 24. januar kapitulerte Uddevalla skanse etter noe kamp, men det var rikelig med forråd og ammunisjon i magasinene som nå falt i svenskenes hender.

3. februar 1658 fikk Krabbe endelig forsterkninger i form av åtte infanterikompanier, ett kavalerikompani og ett dragonkompani under oberst Georg Reichwein – til sammen 1200 mann, slik at Krabbes styrke nå var oppe i nær 2500 mann. 10. januar sto de ansikt til ansikt med Stenbocks hovedstyrke like utenfor rekkevidden av Uddevallas artilleri, men ingen av partene gjorde utfall.

Natten mellom 11. og 12. februar 1658 slo svenskene plutselig retrett og trakk seg tilbake til Sverige. Årsaken var trolig sykdom og forfrysninger, forsterket av stadige norske nålestikkangrep mot forsyningslinjene. Samtidig hadde Krabbe ikke latt seg lokke til utfall, og de norske styrkene var fortsatt intakt. 13. februar ble også Uddevalla skanse tatt under ild og overga seg samme kveld.

I slutten av februar 1658 var feltmarskalk Robert Douglas tilbake og sto med rundt 2000 mann i Värmland. Svenskene forberedte nye anfall med friske tropper, men freden i Roskilde kom dem i forkjøpet. 5. mars fikk Krabbe ordre fra Frederik 3. om å rømme Båhuslen.

Til sjøs lyktes det en overlegen dansk-norsk orlogsflåte å blokkere innseilingen til Göteborg, men byens befestninger var for kraftige til at man våget å bombardere den. Samtidig gjorde skjærgårdsbåter fra begge sider flere strandhogg, og kaperskip forstyrret handelsfarten mellom Danmark og Norge og nordover langs norskekysten. Det kom derimot ikke til avgjørende slag til sjøs.

Danskene hadde innledningsvis en del framgang i Skåne, men på Jylland ble situasjonen særlig kritisk etter Frederiksoddes fall 24. oktober 1657. I januar og februar kunne de svenske troppene krysse de frosne beltene, og 11. februar 1658 gikk de i land på Sjælland og truet København. Danmarks avtale med Nederland hadde avskrekket Karl Gustav fra å angripe først. Den forpliktet landene til å hjelpe hverandre om de ble angrepet, men ikke dersom danskene selv leverte førsteslaget. Frederik 3. hadde også erklært krig uten at Danmark-Norges styrker var klare til strid, og klarte ikke å utnytte Sveriges problemer i Polen.